Bekymret over voldsom eksplosjon i tidlig talenteksport til utlandet

Målt i prosent av spilletid for klubbutviklede spillere, var Eliteserien i første halvdel av sesongen 2017 på femteplass av europeiske ligaer. På målingen etter 2018-sesongen var man nede på syvendeplass. I denne perioden har antallet utenlandske spillere i Eliteserien vært ganske stabil på om lag 30 prosent, kan man lese i Akademiklassifiseringsrapporten utarbeidet av Norsk Toppfotball.

Vi har utviklet flere spillere til europeiske topp 10-ligaer de siste to årene. Ved utgangen av sommervinduet 2019 var 19 spillere posisjonert i disse ligaene.

Dermed nærmer man seg antallet Norge statistisk bør ha ut fra befolkningsantallet, som er 22.

– Men vi er fortsatt langt unna det vi burde ha (30), basert på antall norske fotballspillere. I praksis betyr dette at vi fortsatt er dyktige på volum målt i produktivitet til egen liga og at vi er i fremgang på kvalitet målt i spillere vi utvikler til internasjonal toppfotball.

Men særlig en utvikling gir Espen Olafsen, som er ansvarlig redaktør for rapporten og faglig leder i Norsk Toppfotball-Sport, hodebry.

Det har vært en for stor økning i antall unge spillere som velger å forlate Norge tidlig. I 2012 var 8 prosent på aldersbestemte landslag i ikke-norske klubber. Tallet nå i 2018, er 21 prosent. Det er nesten en tredobling.

«Gitt alt annet likt – så har spillere som har forlatt landet før de er 18 år, i gjennomsnitt mindre sportslig suksessrike karrierer enn fotballspillere som har forlatt landet senere, med mer erfaring under beltet,» heter det i analysene fra CIES Football Observatory.

Det kan også føre til negative ringvirkninger. For klubber som investerer mye penger i utvikling av spillere, og som dermed ikke får noe igjen i form av penger, kan det være katastofalt.

– Du kommer ikke utenom at dersom du skal drive godt utviklingsarbeid, så må du gjøre en betydelig investering. Det er mange måter å høste av en slik investering på. Klubbene tar et regionalt ansvar, gir lokale unggutter en karrieremulighet og forsterker samtidig sin lokale identitet og tilknytning. Det bidrar til publikum på kamp. Det andre er at de blir så gode at de kommer inn i A-laget og gir spilletid og prestasjoner tilbake til klubben, sier Olafsen og legger til:

Klubbene i Norge som har deltatt i klassifiseringen har prioritert utviklingsarbeidet høyt, heter det i rapporten. I snitt bruker klubbene som deltar 10,65 prosent av omsetningen på akademiet.

Bodø/Glimt og Stabæk er de to eneste klubbene over 20 prosent av omsetningen. De gule i nord har nettopp solgt Amor Layouni og Håkon Evjen for om lag 40 millioner kroner.

Han er også kritisk til hvordan en del klubber ute i Europa opererer.

– Strategien til noen av klubbene ute er rett og slett å støvsuge markedet. Ha kontroll på spillere og gjete dem på utlån. Når Chelsea setter rekord med 41 spillere på utlån i april i år, sier det ganske mye. Der savner jeg også klare reguleringer fra UEFA på hvor mange spillere du kan knytte til deg og ha på utlån.

I Norge er den grensen satt til åtte spillere.

– Det å kunne regulere for å unngå en slik type situasjon er helt avgjørende når det kommer til utviklingsarbeid. Talentene får ikke de utfordringene og den oppfølgingen de skal ha, og havner langt bak i køen. I stedet for at de kommer til klubber der de blir sett, prioritert og får mye spilletid.

Derfor trekker han også frem eksemplene Erling Braut Haaland, Sander Berge og Håkon Evjen som spillere som har gjort smarte klubbvalg.

– Se på Haaland, som mest sannsynlig kunne valgt å gå til en bedre liga. Men for ham og de to andre er slike kloke beslutninger sentralt. Den agenten som ser det store bildet; spiller, moderklubb og rett arena, og ikke bare er opptatt av å kassere inn penger for tidlig, kan gjøre en god jobb på sikt også for norske toppklubber.

Flere av dem går til utenlandske akademier.

Mange velger, ofte sammen med agent, å gå første kontrakt ut og forlate klubben som Bosman-spiller mellom 18 og 20 år. Penger som da kunne gått tilbake til klubben uteblir.

Stor utfordring at klubbene presses av markedet og krevende økonomi å selge for tidlig. Risikerer å hverken få maksimert salgspotensialet eller spilletid på A-laget før de drar.

Norske spillere i topp 10-ligaer har økt fra 13 i 2017 til 19 i 2019. Men bare 9 spiller fast (med over 50 prosent spilletid). Tyder på at vi selger spillere til et for høyt nivå. Kan dempe spillernes sjanse til videreutvikling, salgsklausuler i å bli utbetalt og svekke landslagets prestasjonsevne. Et annet punkt er at norske klubber selger sine fremste talenter til konkurrerende ligaer, for eksempel den danske eller svenske, som igjen er uheldig for Norges mål om å klatre på UEFAs ligaranking.

Optimalisere klubbens sportslige resultater

Behold spillere i peak-performance, alder 24-29 år. Selg spillerne i slutten av 20-årene. Kjøp/hent spillere midt i 20-årene. Kjøp/hent spillere fra bedre ligaer enn Eliteserien. Utvikle egne spillere, ingen begrensning på hvor gode de kan bli.

Optimalisere klubbens økonomiske potensial innenfor bærekraftige og forsvarlige rammer.

Utvikle egne spillere med potensial til videresalg. Kjøp/hent unge spillere med potensial potensial til videreutvikling og videresalg. Optimalisere verdien, men tilpass deg markedet. Selg spillere mellom 22 og 24 år, før peak performance-alder.

1.) Ligaer rangert nr. 8-20 ønsker å kjøpe unge spillere mellom 18-21 år, og videreutvikle dem og selge til topp 5-ligaer før peak-alder.

2.) Ligaer rangert nr. 1-5 og store utviklingsklubber ønsker våre beste, unge spillere mellom 15 og 16 år inn i sine akademier.