Jumbo-Visma: Historisk dominans og fryktinngytende bruk av kollektivet

Alt før onsdagens Dwars door Vlaanderen hadde Jumbo-Visma-kollektivet satt nye rekorder. Ingen lag hadde før dem nemlig maktet å gå seirende ut av Omloop Het Nieuwsblad, Kuurne-Brussel-Kuurne, Gent-Wevelgem og E3 Saxo Classic i samme sesong.

Rekken ble økt med én til da Christophe Laporte brøt snøret først i Waregem.

Etter at Tom Boonen la opp, framsto Quick Step mer som en kollektiv enhet på brosteinen. De brukte taktisk kløkt og numerisk overtall for å tvinge konkurrentene i senk.

Vi har i perioder de siste 10-15 årene sett ryttere som Boonen, Fabian Cancellara, Peter Sagan og Greg Van Avermaet finne både flyt og form, og dominert den intensive konkurranseperioden over drøye to måneder.

De siste tre-fire årene har Mathieu van der Poel og Wout van Aert skutt ut med voldsom kraft. Tidvis har også Tadej Pogacar og Julian Alaphilippe rykket ved balansen under brosteinsrittene.

På 90-tallet var det en italiensk forløper til Quick Step laget, kalt Mapei. I 1998 dro laget ut på et ellevilt raid i brosteinsklassikerne, anført av Johan Museeuw, Tom Steels, Franco Ballerini, Andrea Tafi og trolig også en del ulovlige medikamenter, vant laget seks klassikere på rappen, noen av dem også av dem svært saftige sorten: Dwars door Vlaanderen, E3, De Brabantse Pijl, Gent-Wevelgem, Flandern rundt og Paris-Roubaix.

Ergo har vi sett slik dominans også tidligere i sykkelsporten - uten at det noe bort fra prestasjonene Jumbo-Visma leverer i dag.

Det som kanskje er mest imponerende, hvis vi spoler tiden fram igjen til 2023-sesongen, er på hvor forskjellig vis det nederlandske laget utmanøvrerer konkurrentene.

Dagen etter kjørte de gule og sorte biene fullt lagtempo inn mot Le Bourliquet med 85 kilometer igjen og sykle. Laporte lot det bli en luka foran ham, og vips var Tiesj Bennot, Nathan van Hooydonck og Jan Tratnik sluppet løs. De to førstnevnte holdt seg i gruppa foran hele veien inn, sikret ny dobbeltseier i Kuurne og Benoot ble feiret med esel (!) og blomster på podiet.

I E3 og Gent-Wevelgem rullet drittværet inn over klassikerne for alvor. Den første av de to er den reelle generalprøven før Flandern rundt. Selv om Wout van Aert ble presset skikkelig på defensiven av Tadej Pogacar og Mathieu van der Poel over Oude Kwaremont, så evnet 28-åringen fra Herentals for en gangs skyld å kjøre nettopp defensivt - og dermed kunne slå van der Poel i spurten i Harelbeke.

To dager senere valgte både van der Poel og Pogacar å stå over, mens van Aert var sulten på 260 nye kilometer på Cervélo-ramma. Det var heller ikke en trilletur han var ute etter, da Jumbo-Visma igjen gikk offensivt til verks, og skapte en luke med lagkapteinen først og Laporte på bakhjulet hans ved andre gangs passering av Kemmelberg.

Fremdeles var det 53 kilometer igjen til mål, men superduoen hadde 10-15 sekunder på den andre siden av åskollen og hadde økt forspranget til nesten to minutter i mål.

Og det er selvsagt De Ronde, Belgias store mammut av en sykkelkassiker med hele 273,4 kilometer, det hele dreier seg om nå.

Derfor er det også litt tidlig å dele ut konfekten. I fjor var nemlig også Jumbo-Visma den dominerende faktoren i brosteinsklassikerne - inntil vi ankom Flandern rundt og Paris-Roubaix.

Den gangen vant van Aert både Omloop Het Nieuwsblad og E3 Saxo Classic (med Laporte som lydig hjelper på bakhjulet). Da franskmannen fikk sjansen til å skinne selv, tapte han spurtoppgjøret mot Biniam Girmay under Gent-Wevelgem.

Det som verre var: Rekognoseringen foran Flandern rundt foregikk uten van Aert. Han pådro seg nemlig COVID-19 på aller verst tenkelige tidspunkt og gikk glipp av rittet.

Deretter fulgte det britiske storlaget opp med seirer under både De Brabantse Pijl (Magnus Sheffield) og Amstel Gold Race (Michal Kwiatkowski). Vips, så var biene dyttet ned fra tronen.

Så små er altså marginene i toppidretten.

Jeg startet denne spalten med å skrive litt om det dominante Mapei-laget. Da Mapei bestemte seg for å stanse sykkelsponsoratet i 2002 (det ble offentlig kommunisert ut at det blant annet dreide seg om bruk av ulovlige midler), gikk ryttere og støtteapparat derfra videre til i Domo-Farm Frites, og skapte Quick Step-Davitamon den påfølgende sesongen.

I dagens Soudal-Quick Step har sportsdirektørene Davide Bramati, Tom Steels og Wilfried Pieters alle sin bakgrunn fra det tidligere storlaget Mapei.

Og når det belgiske laget ikke lenger framstår som den dominante maktfaktoren på brosteinen, er det ingen det smerter mer enn dem.

Mer er det faktisk ikke som skal til.

Det korte svaret er egentlig Jumbo-Visma. Slik tidligere Team Sky forsøkte å gjøre så tidlig som i 2013, har nederlenderne sett på hva som fungerer godt i sin oppladning til Grand Tours, og forsøkt å tilpasse det klassikergjengen.

De siste årene har blant andre Benoot, Laporte og van Aert ankommet brosteinsåpningen rett fra høydetrening på Teide. Det er et understatement å si at det har fungert.

Rekruttering er blitt et godt stikkord for Jumbo-Visma. Sportsvitenskap (blant annet samarbeid om aerodynamikk i Leuven) og fokus på ernæring og utstyr, noen andre nøkkelord.

I tillegg laget vært flinke til å leve opp til mottoet #samenwinnen, og skapt et kollektiv som samler gode enkeltryttere rundt et felles mål.

En ytterst takknemlig situasjon der du både har stjernenavnet og kollektivet rundt i én og samme satsing. Det betyr at du underveis kan spille ut en Laporte, en Benoot, en Van Hooydonck og en Van Baarle - når han blir frisk igjen (kjører ikke Flandern etter velt i E3), og konservere den største, reelle trussel (van Aert) til det virkelig smeller.

På papiret er det i hvert fall slik det skal fungere. Og så hjelper det faktisk lite hva du har gjort fram til nå, om du ikke lykkes med å vinne enten Flandern rundt eller Paris-Roubaix.