Treneren omfavner skibråket – Røthe fikk «bekymringsmeldinger» hjemmefra

Det har – bokstavelig talt i den bitende vinden i Beijing – blåst uvanlig mye rundt norsk langrenn så langt i OL.

Til tross for flere gull, har negative uttalelser, overskrifter og spørsmål kommet på løpende bånd.

Forberedelsene til høyden, Emil Iversens kritikk av måten vrakingen skjedde på og flere kritiske røster fra kvinnene etter ledernes uttalelser om nivået bak Therese Johaug, er blant de mest debatterte temaene.

– I likhet med mange her, har jeg ikke fulgt med veldig mye i media. Vi har forberedt oss fra distanse til distanse hele tiden, så det har jeg ikke tenkt så mye over, annet enn at jeg går gjennom mixed zone og merker mange spørsmål, sier trener Eirik Myhr Nossum på en pressekonferanse i forbindelse med uttaket til lørdagens femmil.

Han vil ikke konkludere i at alt er medieskapt likevel.

– Punkt nummer en, og det mener jeg oppriktig, er at vi må være glade for at det er meninger om norsk langrenn. Det verste vi kan komme i er at folk er likegyldige. Meninger om hvordan jeg gjør jobben og utøvere håndterer oppgaven er i siste instans positivt. At folk mener noe, betyr at folk er interesserte. Det er bra, fastslår Nossum fra podiet.

Han har tatt ut Sjur Røthe, Hans Christer Holund, Johannes Høsflot Klæbo og «nykommeren» Simen Hegstad Krüger til femmila lørdag morgen norsk tid.

Røthe fungerer som en slags kaptein i den norske troppen.

Han innleder med å svare at han i likhet med Nossum har prøvd å unngå å lese altfor mye.

– Men jeg har fått spørsmål hjemmefra om det går bra med oss her nede. Jeg kan vel egentlig bare si at fra innsiden av leiren er det ekstremt god stemning i gjengen. Vi har vært så mye sammen som vi får lov til, har sett mye sport sammen og det er veldig god stemning i og utenfor øktene, sier Røthe og legger til:

– Som lag føler jeg at vi står veldig sterkt. Det er klart at et OL er hvert fjerde år, og det betyr ekstremt mye for hele laget og ikke minst oss som individualister. Langrenn er en individuell idrett. Og så skjønner jeg at folk ... det vil alltid være noen som er skuffet. Det er kjedelig at det blir slik, men det er nok en ganske mye bedre stemning i gjengen enn jeg har fått spørsmål om hjemmefra.

Han utdyper hva meldingene hjemmefra har handlet om:

– Det er spørsmål fra familie og venner som lurer. De kjenner meg veldig godt i utgangspunktet, og vet nok at det går veldig bra, men det er sikkert litt på bakgrunn av støyen og mine prestasjoner, forteller han.

Det er tatt opp flere ganger at kritikken skal håndteres internt og ikke gjennom media.

– OL er noe helt ekstraordinært og som individer og lag har vi trent for det siden forrige OL, så jeg skjønner at følelsene sitter litt utenpå. Du er tappet for energi, i minus 19, og kommer i intervjusjonen og skal svare for prestasjonen du personlig har gjort. Jeg skjønner at det er tøft, sier Røthe og fortsetter:

– Det samme med uttak, det vil alltid føles urettferdig for noen. Jeg tror jo at det helt sikkert er en grunn til at uttalelsene kommer, men jeg tror det er mye mindre grunner enn at det skal bli blåst opp som det er. For vi er en veldig sammensveiset og god gjeng, både som løpergruppe og ikke minst ledere og hele støtteapparatet. Jeg lyver ikke når jeg sier at vi fungerer som en stor familie hele gjengen, så det er nok litt ut av proporsjoner.

Simen Hegstad Krüger kom senere enn resten av troppen til Kina etter å ha blitt smittet av korona i Seiser Alm i forkant. Han er klar for å gå 50-kilometeren som sin første OL-distanse, men innrømmer at han stusset før ankomst.

– Da jeg satt alene i Italia og hadde litt mer tid til å lese aviser enn jeg pleier, lurte jeg på hva som foregikk her. Og så kom jeg hit, og så var egentlig alt som det pleier og god stemning. Så jeg kjente ikke igjen den situasjonen man kanskje kunne få inntrykk av hvis man leste avisene, sier Krüger, som har vært til stede i en ukes tid.

– Alle løperne er gode venner, det er god stemning mellom løpere og ledere og vi spiller kort om hverandre. Som det pleier å være. Jeg føler at ting er ganske normalt her.

– Jeg følte vel på at det var litt mye følelser med en gang. Da er det lett å si ting som kan bli blåst opp, og så er kanskje ikke dramatikken så stor som den kan virke. Som jeg også tror var tilfelle, sier Krüger.