Husker tilbake til Norges OL-sølv: – Vi ble rikshelter over natten

Det forteller tidligere landslagsspiller Hanne Hegh på spørsmål om hvordan endringene i oppmerksomheten ble etter OL-sølvet i 1988. Hegh er en av gjestene i programmet Jentene med godt humør: OL-kampene vi husker, som skal sendes på Eurosport kommende uke.

Etter at håndballjentene tok VM-bronse i 1986, kvalifiserte de seg også til OL i Seoul to år senere. I det avsluttende gruppespillet røk gullsjansene for Norge etter uavgjort mot Sovjetunionen og tap mot Sør-Korea. Men da de slo de regjerende olympiske mesterne, Jugoslavia 20-15, var medalje sikret, men måtte vente til kampen mellom Sør-Korea mot Sovjet før de visste om de fikk sølv- eller bronsemedalje. Da Korea vant var det klart at det ble sølv på Norge, som også var den første OL-medaljen i håndball.

Hegh husker godt hvordan triumfen føltes, men også hvordan det var å måtte vente på resultatet mellom kampen etter:

– Det var helt sinnssykt, det var helt utrolig moro. Først så var vi jo kjempe glade for opphentingen vi klarte i andre omgang og vinne kampen (mot Jugoslavia). Vi visste det ble medalje, men ikke hvilken. Så var det å gå i dusjen, juble og skynde seg opp på tribunen for å se Sør-Korea - Russland og da måtte vi jo heie på Sør-Korea. Den kampen var jo så jevn, så det var noen krevende minutter på tribunen.

– Det var litt rart. Tankene dine vekslet litt mellom «bronse er bra det» og «fy søren, vi vil jo ha sølvet, vi har VM-bronse». Det er jo fantastisk med medalje, men sølv er jo bedre. Nå fikk vi sølv når vi vant, forteller Hegh.

Hegh og resten av landslaget visste at det var en tøff kamp mot Jugoslavia.

– Jugoslavia, Øst Tyskland, Sovjet var jo de store nasjonene, men etter hvert som vi begynte å nærme oss dem og slo Øst Tyskland i bronsefinalen, så følte vi det var mulig og vi visste at vi var godt trent og at vi tålte en turnering. Det vi ikke klarte på det tekniske det tok vi igjen som et lagspill på fysikk og utholdenhet, sier hun før hun legger til:

– Vi hadde gode målvakter, det er det jo en god tradisjon på i Norge. Vi spilte bra i forsvar, sammen med en god målvakt og ønsket også å sette fart og kjøre kontringer. Fremover så hadde vi vel ikke veldig mange med sånn spisskompetanse kanskje, men vi var jo veldig spillende som lag. Vi hadde ikke veldig mange individualister som bare kunne ta med seg ballen og score lett mål for oss, men lagspillet det fungerte veldig godt på vårt beste.

Hun forteller hva som motiverte dem før kampen og snakker varmt om målvakt Kjerstin Andersen.

– Hva vi kan prestere på vårt beste var en ting som motiverte sånn teknisk og taktisk, men vi visste vi var godt trent og vi har ligget etter i andre kamper hvor vi har tatt igjen. Vi har alltid snakket om de siste ti minuttene av hver kamp, det er her vi avgjør og det er her vi viser styrken vår, men det er klart at med en sånn målvakt som vi har i annen omgang der, det motivere oss, vi blir jo helt giret vi som står foran henne. Kjerstin var jo også ganske verbal og aktiv selv også, hun kunne jo løpe etter oss og klappe oss på ryggen og var en veldig utagerende målvakt på en positiv måte, sier Hegh.