Analysen: Deila gjør lurt i å kaste filosofien mot Rosenborg

Verken Vålerenga eller Rosenborg har fått det til å svinge offensivt slik de ønsker så langt denne sesongen. Trønderne leder riktignok, og som forventet, Eliteserien, men det har likevel ikke gått knirkefritt for Kåre Ingebrigtsens menn. 16. mai gikk Rosenborg på et blytungt 1-2-tap hjemme for Tromsø, før det ble 1-1 i den påfølgende kampen mot Lillestrøm - også denne på hjemmebane.

Søndag reiser serielederne til Oslo for å gjeste Ullevaal og Vålerenga. Et Vålerenga-lag som etter en fryktelig seig sesongstart, har fått litt mer orden i rekkene, i hvert fall resultatmessig. Spillmessig lugger det imidlertid fortsatt ganske kraftig for Ronny Deilas mannskap, og noe av det mest urovekkende er mangelen på klare målsjanser. Forrige runde ble det 0-2-tap for hjemmesterke Sarpsborg 08, i en kamp Vålerenga gikk av kunstgresset på Sarpsborg Stadion med bare ett skudd på mål. Ett skudd på mål ble det også sist hjemmekamp mot Kristiansund, men til alt overmål gikk det i mål og sørget for en knepen 1-0 seier.

Ronny Deila ønsker å få til i Vålerenga det han gjorde med Strømsgodset i sin tid. Dette gjelder alle aspekter, fra spillerutvikling til en underholdende spillestil, slik vi kjenner Deila-fotballen fra suksessperioden på Marienlyst. Det innebærer et ønske om å spille seg ut bakfra ved hjelp av keeper, backfirer og en sentral midtbanespiller. Vålerenga ønsker å skape overtall dypt i banen for så å flytte dette oppover og helst ut i siderom for å komme til innlegg fra upresset ballfører. Variasjoner i dette mønsteret kan være langball/cross eller vending sentralt i banen via hengespiss i 4-2-3-1, men uavhengig av formasjon og spillmønster, er nøkkelen til Deila-fotballen bevegelser som utløser balltempo.

Som vi har vært inne på sliter Vålerenga fremdeles med å få i gang et godt etablert angrepsspill. I løpet av de siste tre kampene mot Aalesund, Kristiansund og Sarpsborg 08 har det blitt skapt minimalt med målsjanser, til tross for to trepoengere. Deila er helt klart ikke fornøyd med et scoringssnitt på 1,2 per kamp.

Fem av syv spillemål etter gjenvinning viser at Vålerenga har god offensiv markering og balanse i eget angrep, men at de sjelden lykkes med første forsøk i frispillingssekvensen i etablert angrep. Vålerenga har høyest gjennomsnittlig ballbesittelse i Eliteserien, med 56 prosent, og møter nå Rosenborg som har nest høyest med 54 prosent. Spørsmålet er om de får lov til å ha ballen i laget like mye som det de er vant til. Det kan imidlertid være gunstig for søndagens hjemmelag å kaste visjonen om å trille ut motstander med høy ballbesittelse, da det kan tvinge frem et mer direkte angrepsspill fra Vålerengas side. Og nettopp direkte angrepsspill kan være en nøkkel. Vålerenga er avhengie av at spillere som blant annet Moa og Bård Finne får brukt sin spisskompetanse i bakrom og i boks. Det er noe vi så langt har sett altfor lite til

For Rosenborgs del sverger Kåre Ingebrigtsen til sin faste fotball uansett om det er hjemme, borte, uvær, sol, kunstgress eller gress. Dette kombinert med god kontinuitet i spillerstall (til Eliteserien å være) er den store nøkkelen til suksess for Rosenborg i norsk toppfotball. Rosenborg er svært forutsigbare i sin stil og relativt enkle å kartlegge for motstander, men få norske lag klarer å demme skikkelig opp RBKs styrker fordi relasjonene sitter på et helt annet nivå enn i resten av lagene i ligaen.

Det har imidlertid lugget mer denne sesongen. RBK må få opp bevegseler og balltempo i etablert angrep. Kåre Ingebrigtsen har selv også uttalt at de må trene mer mot lavt etablert forsvar. Det er lett å bli omstendelige og miste kreativiteten når angrep etter angrep avverges uten store problemer mot antatt dårligere motstand. Samtidig ser vi på Bendtners scoring mot Lillestrøm at individuelle kvaliteter kan redde RBK i enkeltkamper. Mike Jensens involvering mot tre LSK-forsvarere med påfølgende frispilling av Nicklas Bendtner er så nærmt verdensklasse man kommer i Eliteserien. Denne typen plutselige omstillinger og individuelle prestasjoner blir viktig å lene seg på når motstander står godt imot deres normale spillestil.

For normalt sett ønsker Rosenborg å spille seg ut bakfra hvis forholdene ligger til rette for det. De er ikke ukjent for langball, spesielt ikke nå som en spiller som Bendtner venter oppe på topp. Da samles indreløpere rundt for kamp om andreball. Når de spiller seg ut bakfra, vil kanter trekke inn sammen med høye indreløpere, slik at de ligger på offside-linje med spiss, indreløpere og kanter og truer bakrom med til sammen fem spillere. Det hender innimellom at en av indreløperne trekker seg ned og frispiller sammen med sentral midtbanespiller - alt ettersom hvordan overtallsbildet sentralt i banen endrer seg i løpet av kampen. Ved vending på siste tredjedel, kommer alltid back på overlap for å skape overtallssituasjoner i siderom/korridor ved back-kant-indreløper mot motstanders kant og back. Vi har i innledningen sett tendenser til at Bendtner fungerer møtespiss i faser av angrepene, men det er usikkert om dette er en bevisst plan, eller om det er Bendtner som er utålmodig. Trolig er det en del av planen for å trigge løp fra indreløpere i bakrom slik vi så med triangelet Gytkjær-Jensen-Midtsjø forrige sesong.

Defensivt ønsker Rosenborg å starte presset høyest mulig, så lenge de har kontroll på motstander. Toppresset består av høye kanter og spiss, liggende med lave indreløpere og sentral for å verne mellomromet. Spisser og kanter går gjerne bredt i presset mens resten av laget ligger smalt og kompakt.

I denne fasen blir det uansett viktig for gjestene å kjøre kampen som normalt. Utover ønsket defensiv spillestil må det holdes et øye med eget bakrom og Ghayas Zahid rettvendt i mellomrom, særlig i sekundene etter balltap. For å begrense sistnevnte, må kommunikasjonen mellom midtstoppere og sentral midtbane være god. Hvis presset skal ledes noe sted, bør det være mot RBKs høyre side. På den måten må Zahid jobbe feilvendt og Lundstrøm med sin gode fot blir liggende for lavt i banen til at tidlig innlegg ved vending blir aktuelt. Da vil distibusjon av ball til trioen øverst hos Vålerenga begrenses, noe som fører til at hjemmelagets farligste angrepsvåpen blir nøytralisert. Rosenborg har imidlertid spillere i bakre rekker som innehar høyt tempo, og vil kunne skjære inn og avverge eventuelle farlige situasjoner når laget er i ubalanse.

Vålerenga forsvarer seg på sin side mer defensivt hvor de ønsker å være kort og kompakt i blokken. I 4-2-3-1 er den hengende spissen, tierrollen om du vil, oppe sammen med spiss for å hjelpe til med å stenge av den siden Vålerenga ikke ønsker at motstander skal angripe på. Hvilken side dette er varierer og blir valgt på forhånd under kartlegging av motstander, for å begrense gode individuelle spillere på motstanderlaget å få mye ballkontakt. I Strømsgodset var Deila opptatt av å lede spillet på utsiden av blokken sentralt i banen, men det kan tenkes at han nå har gått noe bort fra det, da han i Vålerenga også vil satse på overgangsspill. Et av prinsippene til Deila i overgangsspillet, er å vinne ball sentralt i banen og føre den oppover lengst mulig i samme rom før sistepasning eller avslutning.

Som nevnt kommer Vålerenga til å lede presset til en av sidene på utsiden av blokken, for å hindre RBK å tre opp indreløperne sine i medløp, først og fremst mot sin egen venstreside hvor blant annet Pål André Helland befinner seg. I VIFs 4-3-3 blir det indreløpere som tar jobben med å plukke opp RBKs indreløpere, mens det i 4-2-3-1 vil det bli de to sentrale midtbanespillerne som får denne oppgaven. VIF vet at også RBK har slitt i etablert angrep de siste kampene, og dette grepet er det beste for å hindre RBKs normalt gode offensive relasjoner. En annen nøkkel for Vålerenga defensivt er at samtlige elleve må være mentalt «påskrudd» fra start. Deilas mannskap har sluppet inn 11 av 15 mål denne sesongen i førsteomgang.