Uskyldig lek kostet Molde-profilen karrieren: – Vanskelig å forklare med ord

1. desember 2019: Molde spiller siste seriekamp og feirer seriegull på Aker Stadion foran nesten 8.000 gærne hjemmefans. Kristoffer Haraldseid spiller som vanlig 90 minutter på høyreback og er solid som alltid.

Spoler vi tiden frem til februar 2023, er kampen for over tre år siden fortsatt den siste Haraldseid spilte i offisiell sammenheng for Molde.

Men siden den gang har han ikke vært å se på banen for sitt Molde. Årsaken? Han har lagt opp, i en alder av bare 29 år.

I mars 2020 kom et visst virus som satte hele verden på pause. Haraldseid var med på oppkjøringen til Molde foran 2020-sesongen, og backen scoret attpåtil i siste treningskamp før seriestart mot Brann 8. juni.

– Jeg hadde omsider kommet i gang, etter en veldig annerledes pre-season. Det var fantastisk å komme i gang med kamper igjen og da gledet jeg meg enormt til seriestart, etter et fantastisk 2019, sier han i et åpenhjertlig intervju med Discovery.

Fem dager senere - 13. juni (tre dager før seriestart) - begynte skademarerittet som fortsatt ikke har tatt slutt.

– Det var i en vanlig kamp om ballen under en possession-variant. Jeg skulle skjerme av en motspiller og skifte retning, som jeg har gjort 1000 ganger før. Men så kjente jeg at det poppet i kneet. Det er noe jeg aldri har kjent på før. Det var en redsel som spredde seg i kroppen med en gang og som satte et skikkelig støkk i meg. Jeg har knapt vært skadet hele livet før den tid, så jeg visste med en gang at dette var noe annerledes, sier han.

– Jeg ante ikke at jeg hadde røket korsbåndet da jeg lå på massasjebenken etter treningen. Det gjorde litt vondt, men smertene forsvant etter noen minutter og jeg følte meg grei. Jeg var trygg på at det hadde gått fint og tenkte at jeg hadde sluppet med skrekken og at jeg var klar til seriestart tre dager senere. Lagkameratene kom inn og spurte hvordan det gikk, og jeg svarte bare «Det går fint, jeg rekker nok seriestart på søndag»

For da flere leger og fysioterapauter kom inn på rommet da Haraldseid lå - og tok for gardinenen og låste rommet - skjønte han at det var noe alvorlig.

– De ga meg beskjeden, veldig skånsomt, om at jeg var ute i 9-12 måneder. Jeg tenkte bare «Hæ? Hva sa de nå?» Det var helt fullstendig fjernt for meg å få en sånn beskjed. Jeg knakk sammen. Det var tre dager til seriestart, men så var sesongen over før den hadde begynt, sier han og legger til at han får frysninger om å snakke om det den dag i dag.

Men Haraldseid var fast bestemt på å komme tilbake i enda bedre form enn han var i før skaden. Han ble operert rett etter at korsbåndet røk og hadde på et tidspunkt troen på at han kunne være tilbake på tampen av 2020-sesongen, bare et halvt år etter skaden.

– Jeg lå langt foran skjema etter et par måneder, og alt så positivt ut med tester og det kliniske på kneet. Jeg så for meg å klare å spille i 2020, men så fikk jeg et par tilbakefall. Menisken trøblet, som er vanlig når man har operert korsbåndet, men det fikk jeg orden på. Det ble ikke noe spill i 2020, men jeg var bare noen uker fra å spille for fullt da det skjedde.

Det er noe han fortsatt angrer på den dag i dag.

Under treningsleiren i Spania i februar skulle han tulle litt med et par lagkamerater som sto og skjøt på mål etter en økt. Han skulle ha det gøy med en av gutta på laget og spille bort ballen hans i det han skulle skyte. I det Haraldseid satte stamfoten ned skled han på gresset og vred det skadde kneet. Han slo løs brusk i det samme kneet på to forskjellige steder.

– Den skaden satte meg helt tilbake til start. Først prøvde vi å fjerne det som var slått løst i kneet, i april. Det gikk ikke, og til slutt hadde jeg en tostegsoperasjon i München med en av de fremste knelegene i Europa. Alle var overbevist om at det var det rette å gjøre. Etter god progresjon begynte progresjonen å flate ut i november. Jeg har hatt et genuint håp og tro om at det skulle gå, men siden det har flatet ut den siste tiden ser jeg at det ikke er bærekraftig å holde på. Jeg kunne ikke spilt nå. Hadde det vært sånn at jeg kunne spilt og bare vært redd for kneet hadde det vært noe annet. Saken er at kneet ikke er bra nok, og det virker ikke som det blir det heller, sier han, tar en pause og fortsetter:

– Det er vanskelig å forklare alt sammen med ord. Jeg har gått gjennom scenarioet veldig mange ganger og tenkt ekstremt mye. Var jeg maks, maks uheldig, eller hadde det skjedd uansett? Det er utrolig vondt og trist å tenke på det, at det var det som skulle sette meg ut av spill - mest sannsynlig for resten av livet. Fotball har vært livet mitt siden jeg kunne gå, jeg var i god form og trivdes ekstremt godt i Molde. Også skjer dette, også må man plutselig innstille seg på å måtte legge opp. Det er utrolig rart og veldig trist, sier han gråtkval.

Hjertet hans gikk i 1000 biter da han fikk beskjeden om at det ikke blir mer fotball.

– Det var en fullstendig knusende dom. Det er snart tre år siden korsbåndet røk, jeg har jobbet beinhardt hver dag og lagt et løp for å komme tilbake. Nå jeg ser nå at det ikke går, knuser det meg i 1000 biter. Jeg har virkelig prøvd å komme tilbake, jeg har fått advarsler om at det ikke kan gå, men det har ikke vært et alternativ for meg. Og nå må jeg bare innse realiteten, sier han. Han har tidligere snakket om det i Haugesunds Avis og NRK.

– Det er helt merkelig å prate om det, at jeg er ferdig som fotballspiller. Det er kjedelig at reisen stopper her, men kneet fungerer i hverdagen fortsatt og det er viktig for meg. Jeg klarer å løpe etter sønnen min.

Han er fortsatt usikker på hva fremtiden bringer. Akkurat nå er han i pappaperm og skal nyte de siste ukene med det, før han skal få seg voksenjobb.

– Vi får se hva som skjer. Jeg driver og søker litt på jobber nå. Da jeg spilte fotball hadde jeg en plan på 10 år på å bli ferdig med studier. Nå blir det jo litt omgjøring av de planene. Nå har vi flyttet hjem, mye tidligere enn vi hadde tenkt, men det blir koselig å komme nærmere familie og venner. Og vi skal totalrenovere et hus, så helt arbeidsløs blir jeg uansett ikke, sier han.

Etter alt å dømme er karrieren til Haraldseid nå over. Han kan se tilbake på seriegull med Molde og over 200 kamper for Haugesund, samt hele 68 (!) aldersbestemte landskamper. Han er med det en av spillerne med flest aldersbestemte landskamper i landet. Discovery har ikke funnet en offisiell statistikk over de som har flest, men Hai Ngoc Tran (79), Harmeet Singh (89) og Tommy Svindal Larsen (94) er tre av få som har flere. Thomas Holm står også med 68.

– Jeg klarte aldri å komme til mesterskap med U21! Det var det som tok meg og som gjorde at jeg ikke hadde hatt enda flere. Men jeg har hatt en fin karriere på U-landslag og sitter igjen med mange kule minner.

– Ha ha, kanskje en av de! Jeg hadde et håp om A-landslag og følte jeg lå godt an etter 2019-sesongen, men så skjedde jo dette...

Og mens han spilte for Norge ble han også lagt merke til av en rekke klubber.

– Jeg vet ikke helt hvor nære jeg var, men både under Haugesund- og Molde-tiden var det mange interesserte klubber. Celtic var interesserte da jeg var i Haugesund, som selvfølgelig var kult. Og etter 2019-sesongen med Molde var det generelt en god del interesse. Men ja...

Det siste spørsmålet vi stiller er «Klarer du å glede deg over den karrieren du har hatt, eller er det bare tungt nå?»

Til det svarer Haraldseid:

– Jeg er todelt. Jeg klarer å glede meg over karrieren jeg har hatt, men samtidig er det så ferskt at jeg sliter med å rope hurra for alt jeg har gjort og opplevd. Hadde jeg vært 39 år og kroppen hadde hanglet i mange år hadde det vært noe annet. Nå er jeg topptrent og hele kroppen er klar for mange år til, men så er det et kne som setter en stopper for det. Det er vanskelig å akseptere.

– Jeg har hatt mange fantastiske øyeblikk på og utenfor banen. Jeg gikk i 9. klasse og var 14 år da jeg var med Haugesund på treningsleir. Jeg har opplevd enormt mye, men jeg rakk aldri å spise kirsebær med de store gutta. Akkurat nå er det tungt og kjipt.