Blogginnlegg av Eurosport-journalist Stein-Erik Stormoen. Han har tidligere også jobbet for VG og Hamar Arbeiderblad.
– Fotball spilles med hodet, og beina er verktøy, er et annet kjent sitat.
Eliteserien
Gjermund Åsen fortsetter i Lillestrøm
2 TIMER SIDEN
Ja, det er beina, og for så vidt utsiden av hodet, du presterer med, bruker og benytter deg av. Men det er ofte innsiden av hodet som avgjør om du er klar for oppgaven, takler presset, unngår å bli utladet eller rett og slett tar valgene du utfører pasningene, skuddene, posisjoneringen og alt det andre med.
Det legges hele tiden vekt på ferdigheter. Med ball. Men hva med de taktiske? De sosiale? Evnen til å tenke riktig, å forstå at du som back på det norske landslaget ikke skal storme i angrep når laget leder med ett mål med bare noen få minutter igjen - eller rett og slett gi lagkameratene dine enkle beskjeder som gjør dem bedre, som gjør laget bedre?
Jeg mener det er todelt. Det taktiske og fotballfaglige. Og det rent menneskelige.
Det siste året har flere satt ord på viktigheten av det siste temaet. Eurosport skrev i fjor om noen av nøklene til snuoperasjonen i Bodø/Glimt. En av tingene som ble trukket frem, var det mentale aspektet, der flere av spillerne - særlig mange av de yngre - har dratt stor nytte av å jobbe med den tidligere jagerpiloten Bjørn Mannsverk.
– Før jeg møtte Bjørn var det ikke gøy å spille fotball. Det var faktisk direkte fælt, sa Ulrik Saltnes i et NRK-intervju da de omtalte det samme.
Er det noen som lurer på hvilken prestasjon han har levert i halvannet år nå?
Stabæks Yaw Ihle Amankwah har fortalt om hvordan han har hatt nytte av mental trening for å snu sin fotballhverdag til det bedre. Overfor Eurosport forklarte han også hvorfor han ønsker å jobbe med feltet videre.
Et annet eksempel er Martin Samuelsen, vidunderbarnet som herjet i utlandet og på landslaget, og som da hadde kommet hjem til trygge Haugesund for å få hjelp. I et intervju med VG satte han ord på tankene sine rundt at han egentlig ikke følte seg helt klar da han dro til Manchester City som 14-åring. Faktisk hadde han ikke så lyst heller, men følte at det var forventet av ham.
– Jeg var nok for mye alene - lenge. Jeg fikk ikke den hjelpen jeg trengte. Det ble nesten sånn at jeg gruet meg til treningene. Og det endte på mange måter med at jeg var energi-tom allerede før kampene hadde startet. Folk trodde jeg var lat da de så meg spille. Men jeg hadde null energi. Tanken var tom, det er sannheten, sa Samuelsen til avisen og snakket om en sperre og et problem han ikke kom ut av.
Man kan fortsette. Lillestrøms kollaps mot Start etter en godt gjennomført kamp frem til det. De ble livredde. HamKams innledning på sesongen i år, med gjentatte kollapser mot slutten av kampene og på overtid. Frykten for at det skal skje igjen overtar fullstendig for fokus på det de egentlig skal gjøre. Som om de er skutt på med elektrosjokkpistol: Hjernen prøver å fortelle musklene hva de skal gjøre, men musklene er lammet og feilvalg tas av frykt.
Jeg så dokumentaren om Leeds. En av spillerne åpnet om opp hva han oftest fokuserte på etter kampene. Elland Road tar nesten 40.000 tilskuere, der de fleste jublet for dem. Men de fire-fem meldingene han hadde fått rett på telefonen, der folk skjelte ham ut, var det som satt igjen som det etterlatte inntrykket.
(Artikkelen fortsetter under):

Glimts mentale nøkkel: – Vi er et lag der alle drar i samme retning

For det er så lett å glemme; at fotballspillere og idrettsutøvere - i hvert fall mange av dem - er bare helt vanlige gutter og jenter, med helt vanlige tanker og helt vanlige problemer. De er bare tilfeldigvis gode til å spille fotball i tillegg.
Det siste gjelder for øvrig også for supportere, journalister og eksperter. Jeg hørte en trener i en av verdens beste ligaer si at laget hans var i trøbbel fordi de manglet selvtillit. I studio ble det avfeid med at noen måtte vise at de har baller …
Supportere kan ofte klage på at det er for dårlig innsats, det bløs ikke nok for drakta. Fotballspillere som tjener godt må tåle kritikk, hevdes det. Vel, det kan være riktig det. Samtidig kan de som alle oss andre ha en dårlig dag, ha kjærlighetssorg, ha et sykt barn, ha gjeldsproblemer eller hva det måtte være. Det er umulig å vite.
Dette er et tema jeg har vært opptatt av lenge. Et tema jeg har grublet mye over.
Jeg skal også ta eksempelet som var min egen «karriere». Først av alt: La meg understreke at dette ikke er min «jeg kunne spilt i Tottenham hvis jeg ikke hadde ødelagt kneet»-historie. Slett ikke. Jeg var ikke god nok. Langt ifra. Punktum.
Men likevel hender det som sagt at jeg grubler over det som ren læring. Fordi det hadde vært så interessant å vite alt jeg vet nå - da. Fått gjøre det om igjen, med samme kunnskap og som Jørn Hoel ville sagt det; Levd liv. Ikke at jeg er så veldig klok og det der nå, heller, men litt erfaring får man med årene, selv om man tror man har skjønt alt når man er 16.
Jeg var ganske brukbar der jeg bodde et sted oppe i skogen, og flyttet til Hamar for å begynne på videregående, en slags fotballinje i samarbeid med HamKam. Jeg husker jeg satt i garderoben med treneren i min lille klubb, en fyr som tross alt har spilt toppfotball og vet hva det går i. Jeg ante ikke hva det var forventet at jeg skulle fylle ut som mål på skjemaet vi hadde fått tilsendt fra skolen. Jeg hadde ingen forutsetninger for å vite det som 15-åring.
«Spille i Tippeligaen om fire år, da» foreslo han som ambisjon. Jøss, tenkte jeg. Skal jeg spille på Norges høyeste nivå, kanskje i Rosenborg, allerede når jeg er 19? Så kult, dette er jo i orden. Tenkte jeg, som 15-åring på A-laget til Rena i daværende 4. divisjon. Treneren fikk et annet tilbud og forsvant. Jeg satt i kantina på ungdomsskolen og trodde alle andre visste det samme som jeg, at jeg skulle bli fotballproff og at det var bare å ta på seg skoa som så bra ut, så ville det gå av seg selv.
Jeg fikk ikke plass i HamKam. Det var den første smellen. Likevel begynte jeg på skolen, og vi trente sammen om lag 20 stykker, på morgenen. Noen av oss var ikke i HamKam. Resten var det. Og de andre var jo veldig gode. Ny smell.
Jeg skjønte nærmest ikke hva jeg kunne gjøre for å komme på nivå, gruet meg til treninger fordi jeg var mest opptatt av hva andre syntes, og var ikke god på å få kjeft for innlegg som havnet bak mål. Hvor innleggene havnet, etter at jeg løp oppover siden og alt handlet om tankene på at ballen ikke skulle gå bak mål? De havnet bak mål, selvfølgelig.
Vi bodde alene på hybel. Gikk hjemmefra 07 om morgenen, i tre kilometer, innom Statoil for å kjøpe noe frokost og trente 08. Skole. Grandis til middag. Trening etter skolen. Dit kom jeg på en gammel sykkel. For sent og allerede sliten, og treneren var irritert.
I min første kamp for mitt nye lag, tok treneren meg av fordi jeg lot frustrasjonen gå ut over dommeren. Jeg taklet ikke å ikke være best lenger. Og nesten enda viktigere; jeg taklet ikke tanken på hva andre tenkte, om han som skulle spille i Eliteserien som 19-åring og gikk på fotballinja og nå ble slått tunnel på av en som bare spilte for gøy. Jeg fikk øye på mopeden min og dro hjem midt i kampen.
Et år eller to senere innså jeg at jeg aldri kom til å bli god, mistet motivasjonen og ble naturligvis bare dårligere og dårligere for hver trening jeg skulket og sigarett jeg etter hvert tok livet av.
Grunnen til at jeg skriver dette om meg, som sikkert virker ganske uinteressant for deg, er for å illustrere at det kan foregå mye rart oppe i hodet på en ung spiller. Og grunnen til at det hender jeg grubler på det fortsatt, er at jeg lurer på hvorfor ingen snakket med meg. Fortalte meg hvordan ting lå an. Spurte hvordan jeg hadde det. Ga meg noen tips. Ikke at jeg hadde blitt proff likevel, det er ikke det jeg sier, men bør ikke en trener gjøre det da?
(Artikkelen fortsetter under):

Roser Glimts mentale jobb: – Litt unorsk

Så lurer jeg på hvordan dette er for unge gutter og jenter i dag. På hvordan unge spillere som kommer til en ny klubb blir fulgt opp - utenfor banen. På de som kanskje må klare seg selv. Som ikke har noen med fotballfaglig bakgrunn rundt seg. Eller for de som bor hjemme, er i moderklubben og allerede er på landslaget, for den saks skyld. De er bare ungdommer med stort press og store drømmer, de også. Hva skjer egentlig oppe i hodet på dem?
Jeg hadde en lang og interessant prat med Filip Delaveris om det. Han flyttet hjemmefra som 15-åring, og fortalte åpent om tøffe tider der han i ensomhet hadde lært seg å spille piano for å tenke på noe annet enn at det gikk dårlig på banen. Han sto i det og var tøff i hodet. All ære til ham. Nå er han i Nederland.
Og hvordan er det, for eksempelvis Markus Solbakken eller Patrick Berg, å være sønner av sine fedre og «måtte» leve med det hengende over seg. Jeg tror for så vidt det at de hele livet har levd rundt sine fedre og lært og fått tilbakemeldinger av noen som forstår det, kanskje er _noe_ av grunnen til at så mange sønner av tidligere spillere blir gode også. Jeg vet ikke. Kanskje er de, i tillegg til det naturlige gjennom genene, også bedre rustet mentalt gjennom samtaler. Kanskje ikke. Kanskje til en viss grad. Men det er vanskelig å vite eller forstå for alle oss på tribunen.
Jeg tror - jeg understreker tror, for jeg har ikke annet enn noen samtaler med en del fotballfolk og egne grublinger å vise til - at mange ikke ser viktigheten av det som skjer inne i hodet på spillere. Jeg tror en av årsakene til det er at toppfotballen er full av folk som har lykkes, av folk som «har det» og kanskje aldri har kjent på disse tankene på samme måte. Hodene er rett og slett så «harde» at det for mange aldri har vært noe problem.
Det er så lett å avfeie han eller hun fordi «han var ikke tøff nok». Nei, mulig det. Kanskje ville han aldri blitt det. Men kanskje kan man faktisk endre på det. Trene på det. Utvikle det, jobbe med det, som med innsidepasninger eller bananskru. Være bevisst på at det kan svinge.
Da snakker jeg ikke nødvendigvis om mental trening som noe svevende, slik man må si at man tar på alvor fordi det er kritikkverdig å bare avfeie. Ikke om CD-er med «Du er best, du er best, du er best» spilt inn, eller personlighetstester der man skal svare om man ser et eple eller en flodhest på en flekk med blekk, slik at man igjen får en score eller et resultat eller en sum.
Jeg tror man kan begynne med å ta det inn over seg og kanskje snakke litt mindre om formasjoner og førsteforsvarer opphøyd i sjette potens. At ikke alle er like. Og rett og slett spørre: Har du det bra? Trives du her? Er det noe du vil snakke om?
OBOS-ligaen
Bisarr ankelskade stopper Hammer: – Skruen sto ut av foten
3 TIMER SIDEN
Fotball
– Tør ikke fortelle hvordan den ankelen så ut
3 TIMER SIDEN