Tilfeldigheten som ga gjennombrudd, nøkkelen i tunge perioder og å finne opp en ny spillertype

– Det har gått veldig greit, jeg har fått tillit. Det var forferdelig trist med Moussa (Njie) mot Molde, men det gjorde at jeg fikk tillit mot et veldig godt lag. Jeg fikk også startet mot Bodø/Glimt, som også er et bra lag. Det handler om kamptrening og erfaring og trygghet i Eliteserien, og å få noen kamper så jeg greier å stabilisere meg litt. Det er det jeg trenger nå, sier han til Eurosport.

For det er også en nøkkel for unge spillere. Tryggheten på at man kan prøve og feile litt, men likevel få nye sjanser.

– Ja, og så er det viktig å være stabil, ikke svinge for mye. Greie å holde toppnivået en hel kamp. Det jobber jeg med nå.

Trygg virker han også i intervjusettingen, der vi sitter i kantineområdet oppe i etasjene på Skagerak Arena, etter en lunsj etter nok en treningsøkt ute på kunstgresset.

Trolig starter han igjen på venstrekanten når Odd reiser til Stavanger for bortemøtet med Viking søndag. Laget jakter medaljer, og selvfølgelig helst i edleste valør.

For nå kommer vi til den store tilfeldigheten som kanskje gjør at Delaveris sitter her i dag, med flere kamper på det øverste nivået i Norge og som en foretrukket mann på laget.

Kampen han snakker om var i slutten av juni, da han startet og spilte 70 minutter da Odd kvalifiserte seg for kvartfinalen i NM etter ekstraomganger. Så har det blitt innhopp mot Glimt, Molde, Stabæk, Rosenborg, KBK igjen og inn mot Molde da Moussa Njie røk akillessen. Mot Glimt sist startet han, og det gjør han nok mot Viking søndag også.

Dermed har det i løpet av noen få måneder blitt et aldri så lite eventyr for 18-åringen, som har gått fra å ikke få plass i troppen til startplass.

– Det har gått veldig fort, men det er flere tilfeldigheter. Vi har også flere skader i troppen, så det handler mye om å være skadefri og klar når sjansen byr seg. Det er det jeg prøver å vise nå, at jeg tar sjansene og bruker dem riktig. Vise meg fra min beste side og gjøre det jeg kan.

Nå snakkes det også om de fysiske testene ungguttene har levert. Særlig en av dem skiller seg ut som bemerkelsesverdig.

– Spenst var jeg litt overrasket over selv. Jeg økte med over åtte centimeter siden sist test, og trodde først det var noe galt med måleapparatet. Vi fikk inn Mikkel (Fillingsnes Marker, fysisk trener) før oppkjøringen, og har hatt mer styrke og mer fysisk, og det har kroppen min respondert veldig bra på. Jeg har kjent at det har hjulpet meg til å bli sterkere og raskere. Nå handler det mest om utholdenheten, det er der jeg har mest utfordringer.

For 18-åringen er nemlig en litt annen type enn de man vanligvis ser på kantene, selv om han også har kvaliteter som gjør ham til en god Odd-ving i Fagermos 4-3-3.

– Odd har hatt mange løpssterke vinger, litt mindre og veldig raske. Zekhnini, Stefan, Rashani, Bilal og Moussa. Jeg er på en måte mer plugg. Litt tyngre og ikke så løpssterk, de er i en helt annen liga der, sier Delaveris.

Men det er ving han er og ving han skal forbli.

– Jeg trives veldig godt på vingen. Jeg elsker å drible og en mot en og å være foran mål.

Som 15-åring med bakgrunn fra Lyn, skulle valget tas for videregående etter ungdomsskole i Bærum. Det ble på ingen måte overlatt til tilfeldighetene, og ble et valg han ikke angrer på i dag.

Han har fått mye hjelp fra mamma og pappa, som har kjørt opp og ned en rekke ganger. I tillegg kommer de ofte innom på vei til hytta i Kragerø. Det setter unggutten pris, for det har vært noen tøffe perioder også.

– Selvfølgelig, å flytte alene er ikke bare blå himmel. Men det er vanlig, alene på nytt sted og i et nytt miljø. Jeg var 15 år. Når fotballen ikke gikk greit, var resten av livet med skole og det utenom dårlig også. Det har vært opp- og nedturer, men slik er livet, uansett hvilken jobb du driver med.

– Men det har vært perioder der jeg har tenkt «shit, hva skjer nå, liksom». Men da handler det bare om å stå i det. Jobbe hardt. Plutselig skjer noe og så går det veldig opp igjen en måned etterpå. Man må kjenne litt på følelsen av å stå i det, og vite at det ikke er verdens undergang.

Alene i ny by, og med tunge perioder på og utenfor banen, valgte han å finne seg en hobby. Ulikt ganske mange andre fotballspillere, endte han med et forsøk på å lære seg å spille piano.

For plutselig var ikke fotball så morsomt lenger.

– Du må få det inn i spillet og i et lag, men du må gjøre det synes er veldig gøy. Og selvfølgelig høre på treneren også, da, skyter han kjapt inn, som om han nettopp har fått øye på Dag-Eilev Fagermo våke over ham et sted borte i gangene.

Så nå mener han at han har klart å finne en mellomting. Ikke bare høre på treneren hele tiden, men også forsøke seg på det han synes er mest gøy.

– Hehe, ja! Det kan hende. På trening dribler jeg litt for mye, men det er med vilje. Jeg tenker det er trening, og jeg har veldig lyst til å bli bedre på det. Det var en periode i vinter hvor jeg fikk utrolig mye kjeft. Utrolig mye! Jeg driblet og kom ikke forbi, og da fikk jeg høre det av alle. Men jeg sto i det, og merker at jeg har fått igjen for det, at jeg har prøvd så mye og turt. Det handler om det.

Derfor blir det også hans viktigste råd til andre unge fotballspillere.

– Ja, gjør det du liker og ser for deg i fremtiden. Stå i det hvis du feiler.

Litt grunnet skader og litt grunnet godt spill, ser Delaveris nå ut til å være inne i Dag-Eilev Fagermos antatte førsteellever fremover.

Treneren beskriver unggutten på følgende måte:

– En klassisk ving, slik som vi spiller. Veldig god en mot en, farlig og blitt mye bedre til å jobbe, og er bedre i omstillingene og slike lagtaktiske ting som en ung gutt ofte mangler litt. Og så har han en fantastisk fysikk, og det er ikke mange kanter som er så store og sterke.

Mange husker nok en annen ung og mørkhåret gutt som gjorde seg bekmerket på venstrekanten i Odd. Men noen «nye Rafik Zekhnini» er han altså ikke.

– Han er veldig forskjellig fra Rafik, for han er en mye lettere spiller med ekstrem fart. Filip er hurtig han også, men ikke så hurtig som Rafik, det er det få som er. Men han har mye mer fysikk, så de er forskjellige typer. Filip er en stor og sterk ving, sier Fagermo.

Han har om lag ett år igjen av kontrakten i Skien. Han stortrives i gjengen.

Rett før dette intervjuet satt han i lunsj med en del av lagkameratene, uten å få med seg at Eurosport satt noen bord bortenfor og ventet. Praten gikk løst, og særlig Fredrik Oldrup Jensen gikk i bresjen for å finne litt merkelige og utradisjonelle svar han kunne gi. Til stor latter fra de andre da de ble gjort oppmerksomme på journalisten ved siden av.

Det er tidlig å ta av ennå, både for unggutten selv, media og omgivelser. Men å drømme, det må være lov.

– Selvfølgelig har jeg lyst til å spille ute i Europa, landslaget og slike ting. Å være i en av de beste ligaene og være en topp, topp spiller. Være litt sånn unorsk, komme forbi på linja og være ordentlig farlig og skape sjanser og ubalanse. Litt beist, det er målet.

For det er vanskelig, selv ute i den store verden, å finne akkurat den typen spillere. Store, fysiske driblevinger.

Og smiler bredt nok en gang.