Måtte ut av Norge for å jakte OL-drømmen

Landeveissykling er enkelt nok. En vei og en sykkel er alt som behøves. Banesykling er annerledes. Ingen velodrom, ingen banesykling.

I Norge har det i mange tiår ikke vært noen velodrom som er god nok for å satse mot banesykling. En utendørs variant i Stjørdal og en til i Halden. Men de er langt fra standarden som kreves for å komme langt som banesyklist.

Da Anita Yvonne Stenberg begynte med sykling, så var ikke banesykling det hun tenkte på.

– Jeg visste ikke engang hva det var før jeg startet å sykle så vidt i 2008. Da visste jeg knapt hva en landeveissykkel var, forteller Stenberg til Discovery.

Etter noen år med banesykling merket drammenseren at det var de intense gaterittene som trigget henne mest.

– Jeg likte ikke de lange landeveisrittene med fjell og regn. Det var ikke helt min greie.

– Jeg likte gateritt og så fant jeg ut at det var noe som het banesykling, som var litt likt som gateritt og en disiplin der man kunne sykle både VM og OL. Så jeg fikk litt lyst til å teste ut hva banesykling var og det å være banerytter.

Korte tempoetapper var noe Stenberg mestret, og da hennes lagleder i Drammen CK spurte om Stenberg ville prøve seg under bane-NM i 2009 var ikke 17-åringen vond å be.

Det gikk helt til topps. Gull på 2000 meter individuell forfølgelse. Året etter ble det en samling i Geneve i Sveits. Der fikk hun testet en skikkelig velodrom og en skikkelig banesykkel for første gang.

Mer og mer lei av landeveien, og Stenberg ville prøve noe nytt. Hennes ungarske mor ble en døråpner.

– Så jeg spurte moren min i 2011, for jeg hadde sett at de hadde bane i Ungarn, om hun ikke kunne ta kontakt med landslaget der og spørre om de kanskje hadde lyst til å invitere meg over på en liten treningssamling, forklarer Stenberg.

– For å få litt opplæring og for å se hvordan livet som banesyklist var. Det fikk jeg jo til og fikk det som bursdagsgave det året å være der i tre uker. Jeg elsket det.

Intensiteten og de korte og harde distansene fengslet Stenberg fullstendig. Nå var hun blitt banesyklist.

Men hvordan skal man klare å nå langt som banesyklist, og samtidig bo i Norge. Det var umulig da Stenberg tok sitt valg.

Hun måtte ut for å jage drømmen. Norges eneste banerytter i Tokyo 2020 har knapt vært hjemme i Norge siden.

Heldigvis trenger man ikke reise lengre enn til Danmark for å finne et land med en ordentlig kultur for banesykling.

– Jeg flyttet sommeren 2012 og har egentlig ikke vært ordentlig hjemme siden den gangen. I starten, da jeg var student, dro jeg litt oftere hjem på sommerferie og juleferie i hvert fall. Men så har det jo blitt mindre og mindre.

Nå, ferdig studert innen klinisk dietikk, får toppidretten større fokus. Det gjør det ikke lettere å reise hjem.

– Det har blitt til at jeg kanskje har vært hjemme på sommerferie og kanskje vært hjemme til jul. Jeg har prøvd å være hjemme i julen, men sommeren har blitt vanskeligere og vanskeligere på grunn av reising og konkurranser og sånne ting, beretter Drammen-syklisten.

Med Danmark som base bygget Stenberg karrieren steg for steg. Hun kjempet rundt 10. plass i verdenscup og i internasjonale mesterskap. Men de siste årene har hun tatt et stort steg.

Den første verdenscupseieren kom i november 2019 og med jevne resultater hele sesongen sikret hun OL-plassen noen måneder senere.

Samtidig som covid-19-pandemien begynte, så kom Stenbergs største resultat på sykkelen. Under poengrittet i Berlin, der rytterne kjemper om poeng på innlagte spurter gjennom mange runder, sikret hun en bronsemedalje.

Det var den første norske VM-medaljen på banen siden 1995.

Så stoppet verden opp og OL, som var Stenbergs store mål, ble utsatt. Men da det først ble slik, så taklet Stenberg det godt.

– Jeg var i rute, det var jeg. Samtidig så hadde det vært et utrolig tøft år med mye reising og ikke så mye tid til egentlig det å summe seg og til å slappe av og til å ha grunntrening, som man noen ganger mangler, forklarer 28-åringen.

– For min del var det egentlig greit å ha det året også for jeg fikk mye bedre muligheter til oppkjøring. Det var veldig kort tid fra VM til OL fordi vi ikke hadde fått samlet alle detaljene om hvor vi skulle ha treningsleir og hvordan oppkjøringen skulle være og viktige detaljer som ikke var helt på plass. At vi fikk det ekstra året, ga oss bedre muligheter til å få alt på plass.

Mens norsk landeveissykling vokser og vokser, så er det ikke den store bredden blant banesyklistene. Den eksisterer egentlig ikke i Norge.

Men det kan endre seg i årene som kommer. Sola Arena, som nærmer seg åpning, blir Norges aller første skikkelige fullverdige innendørs velodrom. Også i Asker er et velodrom-prosjekt i gang med planlagt ferdigstilling i 2022.

På bare et par år får Norge sine to første velodromer.

– Det er utrolig spennende. Jeg gleder meg til Sola blir klar til å brukes og til å se hvordan utviklingen blir og hva som skjer, ytrer Stenberg entusiastisk.

– Jeg håper selvfølgelig det blir et bra banemiljø og at man kan skape en god kultur og at man endelig kan få noen man kan trene med. Det har jo alltid vært en utfordring for meg, fortsetter eksil-banesyklisten.

Om hun etter hvert vil komme hjem til Norge vet hun ikke, men Stenberg håper hun kan bli et forbilde for fremtidige norske talenter som velger seg banesykling.

– Det har jeg veldig lyst til. Det håper jeg at jeg har gjort utenom OL også, at jeg har vært en foregangsfigur i norsk banesykling som den eneste som på en måte har vist at det umulig er mulig om man ønsker det nok og har lyst til det.

– Jeg håper jo at min historie og min vei til banesykling kan inspirer andre og at folk kan se banesykkel i OL og at det er spennende og at flere blir bitt av basillen.

Banesyklingen i Tokyo 2020 startet allerede mandag morgen, men det er først natt til søndag 8. august at Stenberg skal i ilden. Omnium-øvelsen, som består av fire disipliner, blir stedet der Norge har sin første banesyklist i OL siden 1996.

Med to velodromer på plass så bør det ikke ta altfor lang tid før noen følger i Stenbergs fotspor.