– De er familien vår nå

KWANDONG (Eurosport.no): Presseoppbudet er massivt. Det største undertegnede har sett så langt i OL. For ikke å snakke om kaotisk.

Det kvinnelige koreanske ishockeylaget har akkurat spilt sin siste kamp, og fullført tapsrekken på fem av fem mulige kamper. Likevel er det ingenting som vitner om et lag som ikke har levd opp til forventingene.

For dette laget handler OL om langt mer enn seier og tap.

Ti dager før OL-ilden tentes i PyeongChang ble det bestemt at Nord- og Sør-Korea skulle stille med et felles kvinnelig ishockeylag. Tolv spillere nord for grensen ble nærmest kastet inn i en spillertropp som hadde brukt de fire siste årene før lekene til å drille rekker, taktikk og spillemønster. Det kunne ikke gå, noe resultatene på isen vitner om. Men som allerede nevnt, dette handler om noe helt annet enn poeng og tabeller.

Så langt i mesterskapet har så godt som ingen nordkoreanske spillere latt seg intervjue av utenlandsk presse, men nå står noen få igjen og svarer etter beste evne mens journalister og reportere stiller spørsmål i munnen på hverandre.

En sør-koreansk kollega forsøker å forklare meg hvordan vertsnasjonen har tatt imot sammenslåingen av de to nasjonene til ett felles lag.

Jeg begynner å tenke på den koreanske heiagjengen som har fargelagt tribunen under hele mesterskapet. OLs definitivt mest synkroniserte tilstelning. Det er vanskelig å tolke om dette er autentisk glede eller et velregissert politisk stunt, jeg heller nok mest mot det siste, men at de har bidratt til å sette det koreanske ishockeylaget ytterligere i rampelyset er det liten tvil om.

Så kommer lagets kanskje største stjerne. Amerikaneren Marissa Brandt, eller Park Yoon-Jung, fødenavnet som nå pryder ryggtavlen av drakten hennes.

Sammen med sin søster Hannah har hun vokst opp med hockey fra barnsben hjemme i Minnesota. Adoptert fra Sør-Korea da hun var fire måneder snakker Marissa knapt et ord koreansk, men da valget om landslag skulle tas, falt hun på Sør-Korea, til tross for at søster skulle bli fast inventar på det amerikanske landslaget.

Alle vil ha en bit av henne. Også mine svenske kolleger, som har hyret inn en egen tolk for å få en uttalelse fra en koreansk spiller. Dessverre snakker ikke Marissa koreansk, og den svenske duoen må lete videre.

Til sammen 22 nordkoreanske utøvere deltar i OL sammen med 24 trenere og 21 representanter fra nordkoreansk media. Fordelt på alpint, langrenn, kunstløp, kortbane og ishockey. Svært få av dem har sagt noe særlig til utenlandsk presse.

Vi husker tilbake til fotball-VM 2010 da Nord-Koreas tapte kamper ble gjengitt i hjemlandet som triumfer, vi har alle sett statsleder Kim Jong-un tale til folket, og man skal være temmelig isolert for ikke å ha fått med seg militærparadene i Nord-Koreas hovedstad Pyongyang, bare drøye 30 mil fra den sørkoreanske OL-byen. At landet har et svært spesielt regime og et anstrengt forhold til sine naboer i sør er det liten tvil om.

Likevel har tolv unge jenter tatt veien sørover for å spille på lag med mennesker de aldri før har møtt, i et forsøk på at statene skal komme nærmere hverandre.

Før mesterskapet var hun ikke den som jublet høyest da avgjørelsen om et sammenslått lag ble tatt, men en drøy måned senere har pipen fått en helt annen lyd.

Hun forstår godt hva hun har vært med på, og sier hun håper dette samarbeidet ikke slutter når OL-ilden slukkes.

En annen kollega ønsker at Marissa skal sende en hilsen til den nordkoreanske ishockeytreneren, Pak choi ho. Hun roser ham for hans åpenhet da han kom inn i laget og måten han har samarbeidet med hovedtrener Sarah Murray på. Men da hun blir spurt om å fremføre den samme strofen igjen, og denne gang se rett inn i kamera, merker jeg at hun blir mer ukomfortabel.

Hun tar seg likevel tid til å svare på et par spørsmål til.

Men så får Marissa nok og forlater presseområdet. Vi får beskjed av presseansvarlig om at hun ikke kommer tilbake. Backen er sliten av å svare på spørsmål og trenger en pause.

Det er lett å glemme at dette i utgangspunktet bare er unge jenter som spiller ishockey, og ikke politiske talspersoner. Men den rollen de har fått i det som er det første steget mot forsoning mellom de to landene er likevel ikke til å overse.

Avstanden er fortsatt enorm. Årevis med kalde fronter forsvinner ikke over natten, og heller ikke i løpet av den tiden det tar å avvikle et OL. Jeg pakker sekken og begynner å spasere mot andre øvelser og arenaer. Men et utsagn fra den unge ishockeyspilleren sitter fortsatt fast i hodet mitt.