Thorp-blogg: «Er det bare jeg som ikke klarer å ta dette seriøst?»

Denne uken startet en ny sesong på den saudifinansierte LIV Touren på vakre El Camaleon i Mayakoba, Mexico. Midt mellom to av sesongens største «designated events» på PGA Touren, og rett før PGA sin flaggskipturnering skal spilles, satte altså 48 spillere av gårde på et nytt eventyr.

For å ta det første først. Det er neppe tilfeldig at de startet opp akkurat denne uken i Mexico. En uke hvor de aller største tar en pust i bakken før det igjen smeller i gigantiske turneringer som Arnold Palmer Invitational og Players, hvor LIV da kan si at de har et startfelt som er fullt på høyde med det som er på PGA Touren samme uke. Nice try!

Før oppstarten av ny sesong fikk vi også stifte bekjentskap med noen nye spillere som tok steget over til «den andre siden». Greg Norman gikk ut høyt og sa de skulle ha på plass syv store topp 20 spillere foran 2023 sesongen. Det endte med blant annet Brendan Steele, Danny Lee og Thomas Pieters, med en gjennomsnittrangering på verdensrankingen dem imellom på 142. Take that PGA Tour!

Kanskje har flere av de største navnene skjønt at dette muligens ikke er veien å gå? Tidlig forrige uke fikk vi også servert et nytt lag med to ganger Masters vinner Bubba Watson som kaptein, nemlig RangeGoats. Og for de som har lyst til å vri seg litt ekstra i smerte og flauhet, ta en titt på introduksjonsvideoen her;

Men de kommer nok ikke til å gi seg de som styrer LIV. Lommeboken er utømmelig, og som Brooks Koepka så fint sa det (før han ga blaffen i sine egne ord og tok turen selv) «Somebody will sell out and go to it».

Og her begynner problemene for min del. For det er noe som bare blir tydeligere og tydeligere, akkurat som om det var noe tvil i det hele tatt.

Flere av de største spillerne som i dag spiller på denne touren har gjort vendinger selv Johan Cruyff ville vært stolt av, og som for meg viser klart hvorfor denne touren kun handler om en eneste ting. Paul Casey var UNICEF ambassadør i 2019 og sa det ville ikke falt han inn å være så hyklersk å motta penger for å spille for disse. Det ståstedet varte ikke lenge.

Brooks Koepka, Dustin Johnson og Bryson DeChambeau sa alle klart ifra at det var på PGA Touren de hørte hjemme. Alle tre stilte til start forrige uke i Mexico. Henrik Stenson fikk sin største drøm oppfylt da han ble utnevnt til Ryder Cup kaptein, en drøm som viste seg at var til salgs.

Alle disse ga opp sine drømmer som har vært ved dem siden de var små barn, og som var grunnen til at de satte ut på eventyret som profesjonelle golfspillere. Drømmer skal da vel ikke være til salgs? Betyr det ikke noe mer?

Det ble også forrige uke satt ytterligere lys på innholdet i kontraktene til flere av spillerne som nå har byttet beite, og det er ikke små restriksjoner de har fått på seg. Hvem hadde trodd det?

Jeg skal ikke ramse opp samtlige punkter, men det viser seg at kontraktene med LIV Golf setter store begrensinger på hva disse spillerne kan gjøre utenom LIV, hvilke klær de må ha på seg i LIV og andre turneringer, at de må bruke sosiale medier til å fronte LIV, obligatoriske oppmøter for sponsorer og partnere, og mye mye mer. Var det ikke dette som var så feil med PGA Touren og spillerkontraktene spillerne selv har utformet der da? Var det ikke friheten av å være uavhengig som var en så avgjørende faktor?

Vel vel…

Jeg aksepterer og forstår at det er vanskelig for Ola Nordmann å sette seg inn i situasjonen det er å motta flere hundre millioner kroner for å jobbe mindre med det du allerede jobber med. Jeg kan jo skjønne hvorfor det frister, men alle disse golferne har jo som nevnt lært å elske sporten og blitt profesjonelle av helt andre grunner. Og dette er en ting jeg tenker mye på og selv ikke helt klarer å gripe tak i. Hvor ble de drømmene av?

Det å vinne turneringene Jack, Arnie og Tiger har vunnet, bli nevnt i samme åndedrag som dine store forbilder, følge i fotsporene til dine største helter, slå rekorder golfens aller største ikke en gang har klart å slå og spille turneringer på baner med over 100 års historie mot de aller beste i verden. Alt dette var hvert fall grunnen til at jeg begynte med å satse på golf. Men her er man vel rett og slett forskjellig.

Det er så mange ingredienser som mangler med LIV, og som i mine øyne aldri kommer til å være til stede for at dette skal bli noe annet enn et lukrativt sirkus. Det har null troverdighet, ingen kredibilitet, ingen tradisjon og historie og fremstår bare som en stor festivaltour med godt betalte sirkusutøvere. Det er ingen «cinderella stories», det er ingenting som fenger og det er ingen nerve. Det er kun 48 spillere som reiser rundt med garanterte pengesummer, høy musikk, kleine lagnavn og absolutt null spenning. Jeg klarer rett og slett ikke ta det seriøst, ei heller føle noe form for engasjement for touren, spillerne og produktet.

Så mens LIV venter på sine verdensranking poeng, som de absolutt ikke fortjener, og fortsetter sin sirkusferd rundt om i verden, så må jeg si at jeg koser meg å få litt tårer i øyekroken ved å se Max Homa vise følelser etter sin andre plass i Genesis, bare fordi han så veldig gjerne ville vinne akkurat den turneringen foran sitt hjemmepublikum.

Jeg blir rørt av Chris Kirk som igjen er en vinner på touren etter alt han har vært igjennom! Jeg gråter garantert igjen dersom Tiger vinner sin 16. major på Augusta i april. Jeg koser meg med å se Viktor jakte Norges første majortittel. Jeg koser meg med McIlroy og hans ferd mot nye rekorder. Jeg koser meg med Scottie Scheffler og hans ufattelige fremgang. Jeg koser meg med Jon Rahm sin eventyrlige sesong. Jeg koser meg med Jordan Spieth sin berg og dalbane karriere. Jeg koser meg med Tom Kim sin ferd mot verdenstoppen. Jeg koser meg med Morikawa som prøver febrilsk å vinne igjen. Jeg koser meg også med Will Zalatoris sin skremmende ustabile putting fra én meter og jeg elsker alle utbruddene til Tyrrell Hatton! Ja, jeg koser meg faktisk også med Patrick Cantlay!

Det er nettopp derfor jeg liker å se på golf og følge de største tourene. Jeg elsker å se barndomsdrømmer gå i oppfyllelse, se tårer av skuffelse og glede, se spillere famle for å så reise seg opp igjen like etter, føle nervøsiteten og spenningen på kroppen, og ikke minst se han ukjente spilleren ingen så komme bryte igjennom for første gang på den største scenen.

Det er det som er golf for meg.