Ekspertens Hovland-blogg: Er det egentlig lov å være skuffet?

Årets første major er historie. Jon Rahm kunne forrige søndag ikle seg den grønne jakken på Augusta National, på det som hadde vært barndomshelten Severiano Ballesteros sin 66 års dag. En utfall skrevet i stjernene.

Og det ble nesten en reise til stjernehimmelen for Viktor Hovland også. En ny god uke på golfens største scene endte med andre strake topp ti-plassering i en major. Det var også andre major på rad hvor nordmannen gikk ut i en av de siste gruppene, også denne gangen med en meget god mulighet til å vinne hele turneringen.

Som sist var momentumet på Viktor sin side, nærspillet var tydelig bedre rustet enn sist og han befant seg i den perfekte angrepsposisjonen rett bak Koepka og Rahm. Dessverre låste det seg litt når det gjaldt som mest, og det endte med en skuffende siste runde.

For er det egentlig innafor å kjenne på følelsen av hva det kunne vært etter en delt 7.plass i Masters? Er det lov å være skuffet over at vår mann ikke grep den gode muligheten han hadde skaffet seg?

Etter en uke med refleksjon står jeg fortsatt på at det blir feil å tenke slik. Litt perspektiv og historie kan kanskje være til hjelp for å kunne forstå hvor vanskelig det er å snøre igjen sekken i en av golfens fire største turneringer.

Det var som nevnt Jon Rahm som endte med å vinne årets første major. Spanjolen hadde allerede tre titler denne sesongen før han kom til Augusta, og har vært en dominerende figur i sporten over flere år nå. Han har samlet opp 20 profesjonelle seire, hvorav 11 i USA og nå da 2 majors. Men selv for en så merittert spiller har det tatt tid før han lykkes i majors.

Spanjolen brukte 19 starter i majorturneringer før hans første tittel kom i US Open 2021, og da hadde han 7 topp-ti plasseringer før han vant. Supertalentet McIlroy trengte også ti starter før han vant, inkludert en gigantisk kollaps på Augusta i 2011. Han har fortsatt kun, om det er lov å bruke det ordet, fire majors på over 50 forsøk. Og da snakker vi om en spiller som nærmer seg 40 profesjonelle seiere, og som har vært i verdenstoppen i over ett tiår.

Og ser vi videre på de andre som per i dag innehar majortitlene, så kommer det ganske klart frem hvor tøft det kan være å vinne en major:

I tillegg er det verdt å nevne at tidligere verdensenere som Luke Donald og Lee Westwood, som til sammen har over 60 profesjonelle seire, aldri har klart å vinne en major.

Og hva med Sergio Garcia? En gang sett på som det største talentet fra Europa noensinne. Spanjolen har én major på sin CV og den kom i forsøk nummer 74!

For meg er dette et bevis på at for majoriteten, selv for de aller beste spillerne som dominerer uke etter uke, så kan det ta tid før man vinner en av golfens største titler. Det finnes så klart unntak, som det gjør alle andre steder, men fellesnevneren i golf er at det krever en god slump rutine og erfaring fra å ha vært i slike situasjoner før man klarer å krysse mållinjen og dra hjem seieren.

Viktor har sakte, men sikkert utviklet sitt spill for å kunne konkurrere i majors, og nå har han også begynt å samle nyttige erfaringer og lærdommer på veien. Det er jo ofte slik at den eneste måten og tilegne seg de rette erfaringene på er gjennom å oppleve det og kjenne det på kroppen, og det må vi kunne si at de to siste majorturneringene har gjort.

Viktor har gått ut i siste gruppe med McIlroy på St.Andrews og nå i nest siste gruppe på Augusta med en sjanse til å vinne den grønne jakken. Det er erfaringer gull verdt, og som tydeliggjør for han selv hvilke områder han må forbedre for å kunne ta det siste steget.

Jeg sitter hvert fall igjen med en økt tro på at Hovland har kvalitetene som skal til, og at erfaringen fra årets Masters vil gjøre at han er enda bedre rustet til fremtidige seierskamper.

Det kan bare kreve litt mer tålmodighet enn han selv skulle ønske, og ta litt lenger tid enn det alle vi andre skulle håpe. Men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.