Det herlige kaoset: Kometen fra Leeds, spøkelset Sagan og ventet abdikasjon

Endelig er vi her, vil mange si. Uka når «Rittet mot solen» nøye planlagt kolliderer med «Rittet mellom de to hav» og skaper det perfekte kaos.

Det øverste nivået, de største stjernene. Duellene mellom toppnavnene man virkelig ønsker å se.

Samtidig, ikke mer enn tre timers kjøring nordvest for Sanremo, venter «mountain-top-duell» mellom Jonas Vingegaard og Tadej Pogacar på toppen av Col de la Couillole.

Tette dueller i forskjellig terreng, dårlig vær, sykdom, skader, triumfer og velt. Det kan gjøre ende på klassikerambisjonene dine, eller peke ut forhåndsfavorittene. Men det er også derfor Paris- Nice og Tirreno-Adriatico har en vanedannende, nesten hypnotisk effekt på sykkel-tifosi’en: Fra massespurt eller sidevindskaos den ene dagen, til spektakulære slag mellom gladiatorene i høyden den neste.

Slik blir man sittende å se på det. Etappe etter etappe.

En ting som nemlig preger den internasjonale sykkelsporten i dag, er at alt i utgangspunktet kan skje. I så måte hadde man ikke blitt altfor overrasket om et stunt fra Tadej Pogacar under åpningsetappen i Paris-Nice, nettopp hadde revet feltet i fillebiter - OG de faktisk hadde holdt unna hele veien inn.

Selvsagt blir vi sittende å diskutere prestasjonene til de beste rytterne, men husk at brorparten av de som sitter i feltet aldri kommer til å ta steget opp og ut i søkelyset. Eller de har kanskje klart det tidligere i karrieren, men sykler nå rundt uten seil i masta.

Etter overgangen til TotalEnergies har han syklet rundt som et spøkelse. Eller sagt på en annen måte: BORA-hansgrohe timet det generasjonsskiftet perfekt!

Én etappeseier ble det i fjorårets Tour de Suisse, ellers mener jeg solotriumfen hans under Giro d’Italia på selveste 17. mai i 2021, var forrige gang han virkelig viste storhet på sykkelen.

Der er han for øvrig i godt selskap med navn som Greg Van Avermaet, Edvald Boasson-Hagen, John Degenkolb, Oliver Naesen og Zdenek Stybar. Deres tid som vinnere av de største rittene, er nok dessverre forbi.

Det er ikke nødvendigvis deres egen feil at det har blitt sånn, men kanskje er det noen andres?

Det skjedde tilbake i 2019 noe som sammenfaller godt med Sagans eksodus. Siden den gang har duoen også flyttet fokus over mot Grand Tours - og samtidig skapt mer kaos under åpningsuka av rittene enn man kunne forvente. Men disse to vet knapt å legge bånd på seg selv.

En annen rytter som rokker med hva vi trodde var fysisk mulig av en sykkelrytter, er Tadej Pogacar. Jada, best kjent er han for sine to Tour de France-triumfer, men han har også rasket med seg Tirreno-Adriatico, Strade Bianche, Liège-Bastogne-Liège, Tirreno- Adriatico og GP Montréal.

I dette momentet skal vi også nevne Julian Alaphilippe. Dobbel verdensmester og tilbake med spektakulær seier under Faun- Ardèche. «LouLou» så ikke bra ut under Strade Bianche, men 30- åringen bør ha flere gode sesonger igjen i kroppen. Hans bidrag under Flandern rundt i 2020 skal aldri glemmes, og mannen har heldigvis masse brostein på 2023-programmet sitt.

Perioden vi er inne i nå, gjør at stiene krysses innimellom for folk som Alaphippe, Pogacar, van der Poel og van Aert. Og resulterer gjerne i umåtelig fascinerende sykling.

Det er slike spektakulære øyeblikk arrangørene ASO og RCS Sport kappes om å tegne ut på papiret, og hvert år legger de fram ferskvarer på kjøttdisken og håper at stjernene vil kaste seg over.

I fjor sto duellen mellom Pogacar og Vingegaard i Tirreno, mens det i år er Paris-Nice som kan innkassere jackpot. Begge rittene preget tradisjonelt av ustabilt vær. Under åpningstempoen langs kysten i Lido di Camaiore la kraftig regnvær og hagl sin signatur om begivenhetene.

Hvis målet ditt er brosteinsklassikere er det vanskelig å finne bedre oppladning denne uka. I hvert fall på dager der været bryter opp den mer monotone ferden mot massespurt.

Etter Paris-Nice og Tirreno-Adriatico endrer fokus og reisemål seg for de forskjellige ryttertypene, alt etter hvilke ritt de har streket under på sesongeplanen. Mange fortsetter videre inn til Milano- Sanremo, mens noen skal videre innom Katalonia rundt eller Baskerland, på vei inn mot de mer krevende Ardennene.

Arnaud De Lie, Magnus Sheffield, Fred Wright, Ben Turner og Biniam Girmay banker alle alt hardt på døra i klassikerne. Den mest opplagte nye stjernen er Thomas Pidcock.

Fortsatt bare 23 år gammel, men allerede OL-vinner i rundbaneritt og verdensmester i cyclocross.

«He wins when he wants«, skriver jeg litt for gøy via Twitter når han tar en ny seier.

På landeveien har han faktisk bare fire triumfer, men etappeseier på Alpe d’Huez, triumf på Alto do Malhão i Algarve, samt De Brabantse Pijl og Strade Bianch forteller sitt tydelig språk om en kommende superstjerne innenfor sporten.

«He wins big when he wants», burde jeg kanskje heller skrevet.

Øyeblikket der han kjørte seg opp til Alberto Bettiol på den hvite grusen i området rundt Siena, og siden brukte ferdighetene i utforkjøringen til å åpne en luke han kunne holde hele veien inn til Piazza del Campo, var rett og slett majestetisk.

Pidcock er definitivt en av historiene å følge med på denne våren i det britiske storlagets svært talentfulle klassikermannskap. Så kan man også notere seg følgende:

Perioden man er i toppen er kun et tilmålt antall år, og så kommer nye stjerner og presser deg ned fra tronen igjen. Men det behøver ikke 23-åringen fra Leeds å gruble for mye over akkurat nå.