Så mye mer enn bare en seier

Viktor Hovland er igjen en vinner på PGA-touren.

Triumfen i Valspar kom etter de tøffeste 18 månedene av hans profesjonelle karriere. Og når «the dust settles» må denne seieren føles så uendelig god. Kanskje den beste av de alle.

574 dager var gått siden Viktor stod med FedEx-pokalen over hodet på 18. green på East Lake. På det tidspunktet var han på alles lepper – verdens beste golfspiller var norsk, og het Viktor Hovland. Siden den gang har det vært tungt, og tyngst har det absolutt vært for Viktor selv.

Alle skjønner at det er frustrerende å bruke hvert minutt av dagen på å prøve å finne ut av ting, og så ikke se resultater. Når denne følelsen strekker seg over halvannet år - med noen få lysglimt innimellom, vel og merke – ja, da må det føles ekstra deilig når ting endelig faller på plass.

Og det selv om det langt ifra gikk på skinner, eller føltes knirkefritt. Viktor viste guts og mot når det virkelig dro seg til, og hentet frem den nødvendige klassen som de andre ikke klarte når det gjaldt som mest. At han vartet opp med den type slag som han gjorde på slutten av søndagens runde, på tross av at svingen på langt nær er friskmeldt, viser bare hvilken enorm spiller og vinner han er.

Justin Thomas har vunnet flere majors og virker å være tilbake på sitt beste – men selv ikke han maktet å stå imot vår mann. De beste spillerne er de som klarer å stå i det når det brenner som verst. De som fortsetter å gjøre jobben hver eneste dag, og som nekter å gi opp. Her står ikke Viktor tilbake for noen.

Selv om det har blitt tatt valg som har ført ham ned blindgater, så har ikke det gjort Viktor til en dårligere golfspiller.

Snarere tvert imot!

Det har bare tatt litt lenger tid å komme seg ut på motorveien, og han virker fortsatt å være et stykke fra toppfarten. Men om gårsdagen viste oss én ting, så er det at han heller ikke trenger å kjøre i 120. Men toppfarten kommer til å komme, han er altfor god til å kjøre på tredjegiret. Og det er en skremmende tanke – spesielt for resten av golfeliten.

Viktor sa det selv tidligere i år: «Motgang bygger karakter».

Søndag kom beviset.

Det var spring i steget, det var et innbitt fokus og det var en vinnervilje som det så ut som for alvor ble tent underveis på sisterunden. Da spilte det ingen rolle at svingen ikke var på topp, at det var ukomfortabelt over ballen og at man ikke har fått lagt ned nok treningstimer på nærspill og putting. Da handlet alt om å vinne. Hver gang Thomas gjorde birdies, hadde Viktor et svar. Og når amerikaneren åpnet døren, så takket vår mann for muligheten og marsjerte rett inn – slik en ekte vinnerskalle gjør.

Det faktum at alt dette gjøres når vi vet at det finnes enda flere gir og at det er enda mer å hente, det er intet annet enn vanvittig imponerende. Og det er det han som skal ha all kredit for, sammen med caddie Shay Knight og resten av teamet.

For selv om seieren i seg selv ikke gjør at alt plutselig er rosenrødt og alle problemer er «long gone», så vil det gi så mye tro og bekreftelse på egne evner, på at han er på rett vei, og ikke minst at han ikke trenger å ha full kontroll på sving og spill for å være med å kjempe om seire og topplasseringer.

Viktor er rett og slett så god at det kan han gjøre uansett vær, vind, form og bane!

Han må bare tro på det, og tro på seg selv. Nå tror jeg vel egentlig aldri at den troen har forsvunnet, den har kanskje bare gjemt seg litt, og etter alt som har skjedd siden sensommeren 2023 føles da dette ut som så mye mer enn bare en enkel seier.

Så med alt som har skjedd siden det siste halvannet året, sier jeg som min kjære kollega Henrik Bjørnstad utbrøt når birdieputten på hull 17 rullet i koppen: