Viktor Hovland er en PGA Tour-vinner – hvor stort er dette egentlig?

Mandag morgen da jeg leverte min datter i barnehagen kom en far bort og spurte:

«Kult med Hovland da! Hvor stort er egentlig dette a? Hva kan man sammenligne det med?»

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare, men endte med å si at det for meg er minst like stort som at Haaland er toppscorer i Champions League. I etterkant ble jeg sittende å tenke litt på det han spurte om og jeg klarte ikke helt å finne noe å sammenligne det med, fordi for meg er det jo ingenting som er større.

Jeg skjønner godt ønsket om å sammenligne idrettsprestasjoner og at det er en enkel måte for det norske folk å forstå størrelsen av de ulike bragdene. Men det vil aldri bli rettferdig å sette de ulike prestasjonene opp mot hverandre. Som en godt over middel sportsinteressert nordmann gleder jeg meg like mye over Warholm, Haaland og Ingebrigtsen-brødrene som jeg gjør over Johaug, Olsbu og Johanns Thingnes Bø. Men som nevnt er det for meg, som har vokst opp med golf og levd for sporten i flere år, ingenting som overgår det at vi nå har fått en norsk vinner på PGA Touren.

For det er ikke gitt at man, tross en fantastisk amatørkarriere og spådommer om suksess, skal gå rett ut og vinne på det øverste nivået i golfverden. Det er faktisk ganske sjelden og ytterst unikt. Det er umulig å si akkurat hvor mange profesjonelle golfspillere det er verden over som deler samme drømmer om å lykkes på den største scenen og som jobber målrettet mot dette. Jeg har undersøkt litt og forhørt med tidligere landslagssjef Jon Karlsen, som har bred erfaring og jobbet med spillere på alle tourer, og uten å ta i kommet frem til at det fort er rundt 15 000 mannlige golfere over 19 år som driver en heltids profesjonell satsing. Dette er en kvalifisert gjetting da det er umulig å innhente tall over samtlige satsinger verden over.

I en vanlig PGA Tour turnering er det i gjennomsnitt bare 144 spillere som får lov til å spille hver uke og dermed kjempe om å kunne kalle seg en PGA Tour vinner. I tillegg er det kun 49 offisielle turneringer på PGA Tour programmet for 2019/2020 sesongen, flere av disse er også mindre startfelt hvor de kun de aller beste får starte.

Så for å sette det å vinne på PGA Touren i en forståelig sammenheng kan vi bruke informasjonen over for å gi oss et ganske interessant bilde;

Det betyr altså at det er smått utrolige 0,96 % av alle golfere som jobber knallhardt dag inn og dag ut som får lov til å spille hver uke og får muligheten til å kjempe om å vinne en PGA Tour turnering. Av de 49 offisielle turneringene er det jo også ofte de samme spillerne som står på startstreken uke inn og uke ut, med små endringer basert på størrelse på turnering og andre faktorer. Dette er en kvalifisert gjetning, da det er umulig å innhente tall over samtlige satsinger verden over.

Vi må heller ikke glemme at disse 15 000 også har passert noen trange nåløyer, og det er jo de færreste av alle satsende juniorspillere som faktisk tar steget inn i de profesjonelle rekker eller går videre som hardt satsende spillere.

I tillegg finnes det også mange eksempler fra tourens historie på unike talenter og fantastiske golfspillere som aldri har klart å krysse målstreken. Verst av alle i historien er amerikaneren Brett Quigley. Han spilte hele 408 turneringer på det øverste nivået uten å registrere en eneste seier, ironisk nok vant han i sin andre turnering på PGA Champions Tour.

Jeg finner ingen grunn for å sammenligne. Det Viktor Hovland gjorde i helgen er det faktisk ingen garanti for at vi får oppleve igjen, selv om det er god grunn til å tro at vi vil ha glede av å kunne følge 22-åringen i mange år fremover. For som vi nå har sett er det altså rundt 14 999 andre spillere som jobber like hardt for samme mål og som på en god dag kan levere like bra som vår mann.

Så la oss nyte denne situasjonen og sette pris på at norsk golf endelig har fått herrespillere i ypperste verdensklasse, for vi må ikke glemme at Kristoffer Ventura jager like bak.