Lillebror Pellegrino tvunget til å legge opp: – Jeg brøt sammen

– Det er litt opp og ned. Sånn ellers går det greit, men klart det er trist om dagen.

Det forteller en åpenhjertig Anwar Pellegrino, som setter av en god halvtime til å snakke med Discovery om egen karrierestopp.

Pellegrino var i ferd med å forberede seg på en ny sesong, men for to uker siden fikk han en brutal og nedslående beskjed.

I en alder av 28 år har han blitt tvunget til å legge skoene på hylla.

– Jeg hadde brukt veldig lang tid på å gjøre kroppen sterk, og jeg hadde virkelig troen på at jeg skulle klare å komme tilbake til en siste dans. Jeg var på økt både én og to dager, der det var på dag nummer to det virkelig smalt, forteller drammenseren.

Dagen etter dro han til en spesialist. Der fikk Pellegrino klar beskjed om at han var nødt til å tenke på fremtiden.

– Det verste var at det kom så ekstremt brått på. Jeg har vært borti mange skader og store nedturer før, men det verste var å skjønne at det jeg har brukt hele livet på plutselig er ferdig, fortsetter han.

Anwar Pellegrino har slitt med skader i lang tid, men var endelig klar for å entre fotballbanen igjen for første gang siden oktober 2022.

Tilsynelatende frisk og rask stod en sesongoppkjøring med Lyn for tur, som nå er klare for OBOS-ligafotball for første gang på 14 år.

Men den etterlengtede gleden av endelig å kunne knyte på seg fotballskoene igjen skulle raskt forsvinne.

– Det gikk fra himmel til helvete. Jeg brøt totalt sammen hjemme da jeg skjønte at det var over. Jeg ventet noen ekstra dager med å fortelle det, fordi når du først gir nyheten, så er den ute. Da har ord blitt til virkelighet, og du kan ikke lenger trekke det tilbake, forteller 28-åringen.

– Jeg gikk tre dager der jeg håpet at jeg bare skulle våkne. Jeg håpet at det bare var en reaksjon på at jeg ikke hadde spilt på en god stund, og at kroppen bare trengte litt tid på å komme seg. Men da jeg slet med å gå både to og tre dager etter jeg hadde vært og sjekket meg, skjønte jeg veldig fort at det her ikke kom til å gå.

– Jeg var veldig innstilt på å kunne spille igjen, og følelsen av å vite at jeg ikke kunne komme tilbake var det vondeste, utdyper Pellegrino.

For å forstå hvordan karrieren brått skulle si stopp i en alder av 28, må vi skru klokken tilbake til 2018.

Pellegrino hadde slitt med det ene kneet i mange år, men hadde alltid klart å holde det i sjakk. I tillegg var motivasjonen så stor at han alltid kjempet seg gjennom da det først var trøbbel.

Problemene oppstod for alvor da det smalt i kneet som alltid hadde vært det friske.

– Etter et år der det bare hadde blitt verre hele veien, viste det seg at jeg hadde betennelse, type «Jumper`s knee», forklarer Pellegrino.

Drammenseren måtte gjennom en rekke behandlinger og store mengder alternativ trening, men ingenting fungerte.

– Da jeg kom tilbake, tok det ikke lang tid før de samme smertene kom og ble for vonde. I 2020 valgte vi å operere for første gang, noe som ikke gikk så bra, forteller han.

Angriperen hadde pådratt seg en kuttet blodåre som gjorde at kneet ikke fikk leget som det skulle og rehabiliteringen ikke fungerte optimalt.

I utgangspunktet skulle han være ute i to til tre måneder, og bare noen måneder etter at han hadde vendt tilbake til Lyn høsten 2021, ble det avdekket nye problemer.

Pellegrino rakk bare å spille elleve førstelagskamper for Oslo-klubben før det ble oppdaget at han hadde en delt kneskål. De valgte å fjerne noen løse biter fra oversiden av kneet der han hadde dødt bruskvev og en betent sene.

– Under operasjonen fikk jeg en bakterieinfeksjon. Det var der alt snudde for min del, sier han.

For det er her de virkelig alvorlige problemene starter for Pellegrino. Bakterieinfeksjonen skulle by på store utfordringer – både fysisk og mentalt.

– Bakterieinfeksjonen gikk inn og spiste opp deler av ting i kneet. Jeg ble hastekjørt til akuttmottaket på Drammen sykehus fem dager etter den opprinnelige operasjonen, og jeg ble satt på antibiotikakur og tok masse blodprøver av kneet for å finne ut hva slags infeksjon de hadde med å gjøre.

To dager senere var det klart for julaften, men feiringen ble hverken som han eller familien hadde håpet på.

– De turte ikke å vente lenger. De tok en ny operasjon der de prøvde å skylle ut bakterieinfeksjonen. Etter det måtte jeg feire julaften og tilbringe romjula alene på sykehuset.

For jula 2021 var ikke et optimalt tidspunkt å bli lagt inn på sykehuset. Omikron-varianten herjet som verst, og Pellegrino måtte dermed feire jul alene med intravenøs antibiotikakur skyllende gjennom kroppen.

– Det verste var å ligge der alene uten å få se noen. Å feire jul på FaceTime var liksom ikke det samme, sier den tidligere angrepsspilleren.

Etter en drøy uke ble han skrevet ut fra sykehuset, men skadene skulle sette sine spor.

– Bakterien hadde allerede spist en del av brusken og senen min, som er varige mén og noe jeg alltid kommer til å slite med. Jeg kommer aldri til å bli 100 prosent igjen. Det er det som er dritt.

Pellegrino kunne reise hjem, men måtte likevel gå på antibiotika en drøy måned til. Til å starte med var han sengeliggende, men kjempet seg gradvis tilbake.

Likevel ble skadeavbrekket, som nok en gang bare skulle ha vart i to-tre måneder, mye lenger enn først antatt.

Og da han endelig var tilbake på treningsfeltet i juli i 2022, tok det ikke lang tid før det igjen oppstod problemer.

– Det tok ikke mer enn to og en halv måned før jeg startet å kjenne det igjen. Da hadde jeg også en rift på menisken, som jeg da måtte operere på nytt igjen i mars i 2023.

Skadene var ikke bare en utfordring på fotballbanen. Pellegrino merket også at alle smertene påvirket hverdagen. Dårlig søvn, utfordringer rundt restituering og smerter av å gå trapper preget ham i tre år.

Samtidig jaktet han et fotballcomeback som aldri ville komme.

Parallelt med at Lyn vant kamp etter kamp og klatret oppover i systemet, hadde Pellegrino nok med å konsentrere seg om én: Kampen mot egen psyke.

Kjærligheten til idretten visnet gradvis.

– I den verste perioden følte jeg at fotballen tok mer enn den ga. Jeg fikk et usunt forhold til sporten, der jeg så på fotball som bare en vond ting. Det er noe jeg aldri har følt på tidligere. Fotball har alltid vært et fristed, og det har vært min form for terapi. Men plutselig kom jeg inn i en tilstand og en fase der jeg bare så på fotball som noe vondt.

– Det gikk veldig utover meg selv, men også de rundt meg. Jeg ble veldig innelukket og så egentlig ingen glede med det. Noe som har betydd absolutt alt for meg ble til en ond og vond sirkel, legger Pellegrino til.

På et tidspunkt ønsket han å unngå alt som hadde med fotball, i en hverdag der han selv var omringet av sporten.

– Det gjorde det bare ekstra hardt. Samtidig som jeg ville at laget skulle opp og fram, følte jeg det veldig vondt selv.

Selv om det på et tidspunkt ikke så ut til å være et lys i enden av tunnelen, har det gradvis gått seg til den siste tiden.

Han har fått god hjelp fra venner og familie med å finne tilbake gleden.

– Selv om det har vært en veldig «down» de siste to ukene, så har jeg funnet tilbake til det gode forholdet til fotball etter depresjonsperioden. Jeg så mer på hva det har gitt meg og hva det betyr for meg. Hvis jeg skulle komme tilbake, var det på grunn av gleden det ga meg og at det har vært hele livet mitt.

Det høyeste nivået Pellegrino spilte på var 2. divisjon for Strømsgodset 2 og Bærum.

Han blir stående med 48 kamper på nivå tre, samt 79 på nivået under. Det er respektable tall, men 28-åringen sitter igjen med følelsen av at han kunne ha oppnådd mer.

– Jeg føler jeg har noe veldig uforløst og at jeg har veldig mye å gi til fotballen. Jeg har mer å gi av meg selv også, siden jeg har mistet så mange år. Jeg er ung i hodet, men kroppen sier jo noe helt annet.

Men selv om karrieren ikke ble det han håpet på, ville han aldri vært foruten det han har fått opplevd på fotballbanen.

– Det er sårt og alt det der, men jeg hadde ikke vært den jeg er i dag uten fotballen. Jeg hadde vært en helt annen person. Jeg vet ikke hvilken vei livet hadde tatt, men jeg har virkelig blitt formet av å kunne være i og rundt fotballen. Jeg har fått opplevd helt sinnssyke ting, men jeg skulle gjerne vært med på mye mer, reflekterer 28-åringen.

Anwar Pellegrino kom seg kanskje ikke opp på det øverste nivået, men etternavnet er viden kjent i Fotball-Norge.

28-åringens storebror, Amahl Pellegrino, har de siste sesongene bergtatt tilhengere av norsk fotball. Den 33 år gamle venstrekanten har regelrett herjet for Bodø/Glimt siden han kom til klubben i 2021.

På 120 kamper scoret han 76 mål og noterte seg for 41 målgivende pasninger. Nå venter et USA-eventyr med San Jose Earthquakes.

Selv om karrierene gikk hver sin vei for brødreparet fra Drammen, er det noen likheter i historiene til Pellegrino-gutta.

For det var heller ikke bar enkelt for storebror. Det tok lang tid før Bodø/Glimt-storscoreren slo gjennom på øverste nivå.

Det virkelige gjennombruddet kom først da han signerte for Kristiansund høsten 2019. Da hadde Amahl rukket å bli 29.

– Det å kunne holde ut krever så ekstremt mye i hodet, og der har storebroren min alltid vært et av mine største idoler, forteller lillebror Pellegrino.

Familien har alltid betydd mye for Anwar Pellegrino. Moren har hele veien vært den største og viktigste støttespilleren, og den ferske fotballpensjonisten legger ikke skjul på at det store målet hele veien har vært å gi henne et godt liv.

Samtidig har storebror Amahl vært det store forbildet og idolet på fotballbanen, mens kona var avgjørende da 28-åringen slet som verst med egen psyke.

Dermed var det også ekstra vanskelig å overrekke dem nyheten om at det nå var over for hans del.

– Det er de jeg har hatt lyst til å gjøre stolte, så jeg ventet lengst til å si det til dem. Jeg kviet meg veldig for å si det til Amahl, siden han har vært min store rollemodell når det kommer til fotball og det å følge drømmen sin, uavhengig av hvordan veien har vært dit.

Den største drømmen av de alle var å spille sammen med storebror på det øverste nivået.

Nå må han erkjenne at det blir vanskelig. Likevel er brorens utrolige karriereutvikling noe han selv prøver å ta del i.

– Selv om jeg har hatt min egen drøm, har jeg alltid fulgt drømmen via Amahl også. Vi har alltid unnet hverandre det beste. Vi har hatt klare mål om å følge drømmen, nå toppen og utgjøre en forskjell. Da jeg spilte selv, fulgte jeg han hele veien og levde drømmen så tett på som han gjør. Det har egentlig bare vært en sykt stor motivasjon å ha en som ham så tett på seg.

Pellegrino offentliggjorde nyheten om karrierestopp i et avskjedsbrev til Lyn.

Drammenseren signerte for klubben på Oslo vest for første gang i 2017. I 2019 dro han videre til Bærum, før han returnerte til Lyn i 2021.

Totalt fikk han 67 kamper for den nyopprykkede OBOS-ligaklubben, og angriperen scoret 32 ganger i den røde og hvite drakta.

Selv om store deler av hans andre opphold i klubben ble tilbragt på fysiobenken, fikk han være med på et eventyr.

Lyn gikk konkurs tilbake i 2010 og ble degradert til 6. divisjon, men har sakte kjempet seg tilbake.

På den lange, lange veien tilbake til norsk toppfotball har supporterne alltid støttet klubben. Pellegrino fikk et svært tett forhold til «Bastionen» og resten av Lyn-tilhengerne.

– Fansen i seg selv var en helt ny verden for meg i en sånn divisjon. En av de få tingene jeg følte at jeg ikke fikk gjort, var å gi fansen det de fortjente. De var absolutt med på å tenne en helt ny gnist i meg som spiller. De ga meg gleden både som spiller og som person, og de hjalp meg med å finne tilbake til hva fotballen betyr for meg.

Samtidig takker han for støtten fra både gamle og ferske lagkamerater.

– Selv om jeg er født og oppvokst i Drammen, så føler jeg at Lyn er klubben min. Jeg kunne like så greit vært oppfostret der. Det er en stor takk til alle gutta jeg har møtt i garderoben. Jeg har god kontakt med både de jeg møtte i 2017 og helt fram til nå.

– Det sier litt om hva fotballen betyr. Du får et brorskap, og for meg er det min andre familie og mitt andre hjem. Jeg har sovet på fysiobenken inne i garderoben der flere ganger, og det hadde jeg ikke gjort hvor som helst. De er en stor del av livet mitt og har en fast plass i hjertet mitt, fortsetter Pellegrino.

Men kanskje er ikke Lyn-kapittelet lukket for alltid. Den tidligere angrepsspilleren legger ikke skjul på at han gjerne kunne ha tenkt seg å jobbe med fotball i fremtiden.

– Det har jeg egentlig alltid gjort. Jeg har aldri sett for meg et liv uten fotball, og jeg har lyst til å ha en rolle som for eksempel en utvikler eller mentor. Jeg vet ikke om det nødvendigvis blir som trener, men å være en støttespiller som kan komme med de sidene jeg er veldig kjent med, forteller drammenseren.

28-åringen ønsker å bruke egne erfaringer til å hjelpe spillere som møter på utfordringer langs veien.

– Jeg har tenkt mye på det psykiske aspektet i fotballverden. Jeg ønsker å være en bidragsyter for de yngre, som skal utvikle og forme seg. Sport i seg selv er en brutal bransje på alle mulige måter. Det gjelder ikke bare å ha den fysiske tilstanden, men også den psykiske biten, avslutter Pellegrino.