Rytteropprør ledet til tidenes første Tour de France Femmes

Åtte dager gjennom Frankrike og målgang på beinharde La Super Planche des Belles Filles. I det herrene avslutter, så begynner kvinnene. Hele juli med Tour de France for menn og kvinner.

Slik er sykkelsommeren i 2022. Den aller første skikkelige utgaven av kvinnenes Tour de France.

Marianne Vos, som har dominert sykkelsporten i 16 år, er passende nok den som leder sammenlagt etter halvsyklet ritt. Hun har vært kvinnesidens tydeligste profil i halvannet tiår og er blant dem som fikk Tour-arrangør ASO til å ta kvinnene på alvor.

Først i 2022 kunne hun selv trekke på seg sykkelsportens mest ettertraktede plagg.

Veien til Tour de France Femmes har vært lang.

En høstdag i 1955. 41 ryttere står klare på start med fem etapper foran seg. Den franske sportsjournalisten Jean Leulliot er mannen bak tidenes første forsøk på et Tour de France for kvinner.

Britiske Millie Robinson stikker av med seieren, men konseptet tar ikke av. Den flyktige Leulliot er kjent som en mann som fort endrer fokus.

Det selvstendige prosjektet blir det ikke noen ny utgave i 1956. Ei heller i 1957. Eller i 1958.

Nesten 30 tar det før et nytt ritt stables på beina.

Société du Tour de France, som var Tour-arrangørens navn helt til de ble innlemmet i ASO i 1991, kom til slutt på banen.

I 1984 så Tour de France Féminin dagens lys. For første gang syklet kvinner parallelt med menn i Tour de France. Tidligere på dagen, og med kortere etapper, tråkket kvinnene gjennom 18 etapper i 1984.

Amerikanske Marianne Martin vant og sto side om side med franske Laurent Fignon, som vant herrenes utgave, på Champs-Élysées.

Italienske Maria Canins vant neste år, men allerede var pomp og prakt på vei ned. De 18 etappene året i forveien ble til 12 pluss en prolog i 1985. Et steg opp igjen fulgte de neste årene, men i 1989 var det igjen nedover

11 etapper og prolog. Det ble den siste utgaven. Tour-sjef Jean-Marie Leblanc stoppet rittet. Økonomisk kostnad, sponsormangel og lite mediedekning ble brukt som argument.

Vakuumet som ble etterlatt av den offisielle arrangøren førte til to tiår med kaos og kamp om rettigheter.

Tour de la C.E.E. féminin oppsto året etter den siste Tour de France Féminin-utgaven. Hensikten var å fylle tomrommet.

På norsk hadde rittets navn blitt noe sånt som Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF) rundt. Det er kanskje ikke så rart det ikke tok helt av. Fire utgaver uten voldsom interesse.

En ny aktør poppet opp i 1992. Tour Cycliste Féminin hadde ingen tilknytning til hverken Tour de France eller til Tour-arrangøren ASO. Det nye rittet hadde smått med sponsorater og lokale bidragsytere definerte hvor etappene gikk.

Det resulterte i mye transport mellom etappene og vriene forhold for syklistene. De fikk holde på under Tour-navnet til 1999 da ASO klaget dem inn og hevdet at navnet hermet etter deres varemerke.

Rittet endret navn til Grande Boucle Féminine Internationale, et spill på Tour de France-kallenavnet La Grande Boucle. Det fikk passere.

Men rittet tok ikke av. Det dalte i popularitet og anseelse og i 2009 gikk det for siste gang. Kun fire etapper med kun 66 ryttere på start. Rittvinner Emma Pooley sa passende nok at det føltes mer som et «petit boucle» enn et «grande boucle».

2013. ASO hadde fremdeles ikke dratt i gang noe Tour-ritt for kvinnedelen av sykkelsporten. Kun herrene fikk sin sjanse.

Marianne Vos, den siste Grande Boucle-vinneren Emma Pooley og to andre toppsyklister dro i gang aktivistgruppen Le Tour Entrier (hele touren) i 2013. Et manifest ble publisert med en rekke punkter for forbedring og krav for kvinnedelen av sykkelsporten.

Et Tour de France for kvinner, parallelt med herrenes ritt, var et av kravene. Le Tour Entrier fikk mye oppmerksomhet og støtte.

Allerede neste år kom ASO på banen igjen. Men La Course by Le Tour de France, som konseptet ble hetende, fikk blandet respons. Umiddelbart var responsen positiv, men etter hvert kom også andre stemmer.

Stort sett var rittet kun én dag og følelsen var mer som et vedheng til siste Tour de France-etappe enn et eget stort prosjekt for kvinnene.

Hvorfor ble ikke mer gjort? Hvorfor bare et endagsritt? ASO brukte liknende forsvar som Leblanc gjorde på slutten av 80-tallet. Logistikkutfordringer med samtidig arrangering med herrene og økonomiske utfordringer.

Helt fram til juni 2021. Denne gangen mente ASO alvor.

De samme trøyene og den samme seriøsiteten og med Zwift som hovedsponsor med en kontrakt over flere år.

Tour de France-sjef Christian Prudhomme offentliggjorde at et åttedagersritt med navnet Tour de France Femmes skulle sykles etter herrenes ritt i 2022. «Vi må lære av tidligere prosjekters feil», var budskapet fra Prudhomme.

– Målet er å organisere et ritt som forblir, som eksisterer om 100 år og som jeg kan se på når jeg er gammel og må bruke gåstol, sa Prudhomme da.

Responsen var nesten utelukkende positiv.

Ryttere var fornøyde, og skribenter var stort sett enige om at åtte dager var et fint antall. Kvinnedelen av sporten har ikke det samme omfanget på antall ryttere og reisverk rundt lagene. Ting skal få vokse. Det skal også Tour de France Femmes gjøre.

Den første halvdelen av 2022-utgaven har vært en stor suksess. Gode seertall i vertsnasjonen, stor oppmerksomhet i sosiale medier og store folkemengder langs veiene.

Søndag skal den aller første gule trøya deles ut, på toppen av La Super Planche des Belles Filles, 67 år etter Millie Robinson.