Sykkelsportens bisarre premiedryss

På onsdag startet Tirreno-Adriatico, sykkelrittet som går under kallenavnet La corsa dei due mari. Eller De to sjøers ritt på norsk.

Ut mot Tyrrenhavet i vest, i Lido di Camaiore, gikk den første etappen i mål. På tirsdag avsluttes syvdagersrittet på andre side av den italienske støvelen, med en ti kilometer lang tempoetappe i San Benedetto del Tronto. Da er det Adriaterhavets blå farger som danner bakteppet.

Fra et hav til et annet. Vinneren står igjen med et av sykkelsportens mest spesielle trofeer.

Mens de fleste idretter som regel deler ut medaljer eller pokaler til vinnerne, så er det som regel ikke slike ting som står i fokus når sykkelsporten skal premiere sine vinnere.

Trøyene er som regel det viktigste for syklistene. Det er regnbuetrøya som er det største trofeet en verdensmester mottar, ikke gullmedaljen rundt halsen. Den gule trøya er symbolet på at du

Sykkelsporten har dog en faktor som ofte skaper noen spesielle premier til vinnerne: Lokal forankring. Samtlige av verdens aller største sykkelritt foregår på offentlige veier, gjennom små landsbyer og ofte foregår målgang på steder som på ingen måte er metropoler. Lokal kultur og tradisjon preger rittene i stor grad.

Det er klart det også preger premiene. Her er fem av sykkelsportens mest spesielle premie-varianter.

Sykkelsportens kanskje mest poetiske trofé stammer fra nettopp Tirreno-Adriatico. En gullbelagt trefork. Som en hyllest til havets gud Poseidon. Eller Neptun som er den romerske ekvivalenten.

Vinneren av De to sjøers ritt får altså selve symbolet på at han er havets gud.

Treforken var kilden til makten over havet. Den kunne manipulere havet etter gudens vilje og skape jordskjelv. Om det var det Poseidon følte for den dagen.

Så mye makt ligger nok ikke i trofeet som vinneren av Tirreno-Adriatico mottar på tirsdag. Men at det er det kuleste trofeet den rytteren vinner i sin karriere er ganske sannsynlig.

Lokale matskikker kjenner sin besøkelsestid når verdens beste syklister dundrer over en målstrek i nærheten av produksjonsstedet. Også her i Norge. Arctic Race of Norways klatretrøye har blitt kalt laksetrøya. Vinneren vinner enorme mengder norsk laks.

Foretrekker du ost, så er det franske endagsrittet Paris-Camembert å anbefale. Målstreken er som regel i nærheten av Camembert i Normandie. Osten med samme navn deles rikelig ut til vinneren som får sin vekt i ost som premie. Dermed ble det cirka 73 kilo ost på fjorårsvinner Dorian Godon.

Men hva med bananene i toppen av denne artikkelen? Av alle matpremier som har blitt delt ut i sykkelsporten, så er det nok i Tour of Turkey det skapes de mest spesielle bildene. Når etapper i det tyrkiske rittet ender i Alanya, så er det som regel flere kilo med bananer som deles ut til dagens vinner. Fruktdyrking, spesielt av den gule sorten, er enorm i området.

Mark Cavendish vant i Alanya i både 2014 og 2015. Kanskje var det bananer av typen cavendish som ble gitt til Mark Cavendish på podiet. Det er jo tross alt den mest spiste banan-varianten.

Paris-Roubaix omtales ofte som Helvetet i Nord. Den famøse franske klassikeren er selve kulminasjonen av brosteinssesongen. En søndag i helvete.

Vinneren mottar det som kanskje er det minst glamorøse trofeet i sykkelsporten: En brostein.

Men for alle syklister som har klassikerne som sin spesialitet så er den ene brosteinen akkurat som Den hellige gral. Symbolet på alt slit og all smerte som ligger bak triumfen. Et trofe som er like steinhardt som brosteinen de humper over hvert eneste år.

I Norge har vi faktisk fått en slags variant av dette trofeet i form av en bøtte med grus. Vinneren av Gylne Gutuer, et sykkelritt som preges av grusveiene rundt Stange i Hedmark, mottar nettopp dette som trofé.

Kosedyr er en klassiker i sykkelsporten. I Tour de France ser man en haug med gule løver i tøy som deles ut under hver eneste premieseremoni. Årsaken? Crédit Lyonnais, mangeårig sponsor av Tour de France, hadde en løve som maskot i mange år.

Også i Arctic Race of Norway har en enorm tøylaks ved flere anledninger blitt delt ut til vinneren av laksetrøya.

Men ikke alle kosedyr har sponsorbakgrunn.

I det belgiske endagsrittet Kuurne-Brussel-Kuurne får vinneren et esel-kosedyr, med dype historiske røtter til esel å være.

Før i tiden var det primært grønsaksproduksjon som innbyggerne i Kuurne var kjent for. Når det var marked i den større byen Kortrjik, noen kilometer mot sørvest, dro bøndene fra Kuurne grytidlig dit med vogner fulle av grønnsaker.

Esler trakk på vognene som sørget for at innbyggerne i Kortrijk våknet til den høylytte lyden av eselhyl og kjerrehjul mot brostein. Ordspillet fungerer ikke helt på norsk, men ass er et engelsk synonym for esel. Da er det ikke langt til den lite kjærlige frasen «Asses from Kuurne».

Innbyggerne i Kuurne blir dermed, i dag på mer kjærlig vis, kalt ezels.

Den kanskje aller mest spesielle premien som deles ut i noe sykkelritt på proffnivå går til den beste lokale rytteren i Tro-Bro Léon.

Det franske endagsrittet er ikke et veldig stort sykkelritt, men de siste årene har det oppnådd en slags kultstatus i sykkelverdenen. På forblåste grusveier i Bretagne, nordvest i Frankrike, skapes det ofte spesielle sykkeløyeblikk.

Og for en av de lokale rytterne over målstreken venter et like spesielt øyeblikk på podiet.

En levende grisunge deles ut til den beste rytteren fra Bretagne hvert år.

Utdelingen er en påminnelse om regionens landbrukstradisjoner. Å vinne husdyr var ikke uvanlig da sykkelsporten var yngre. Det som da skjedde, var som regel at den heldige syklisten solgte dyret til en lokal bonde. I dag er det en liknende løsning der den lille grisungen som regel blir donert bort.

Olivier Le Gac var den heldige lokale vinneren i 2018. Han bestemte seg for å ta med seg grisen inn i lagets bobil en liten stund.