Etter at Idrettens voldgiftsrett (CAS) frikjente 28 av 39 russere og dermed underkjente IOCs beslutning om å ta fra dem plasseringene i Sotsji-OL og å nekte dem adgang til fremtidige OL, har diskusjonen om Therese Johaug ble behandlet rettferdig blusset opp igjen.
Johaug ble utestengt i 18 måneder av CAS i august i fjor.
I den norske debatten finner vi flere motsetninger. Da Therese Johaug fikk dommen var det mange i Norge som mente hun var urimelig behandlet. Straffen var for streng for et uhell med en leppesalve, var påstanden. Litt overraskende var det kanskje at flere idrettsledere som hadde vært pådrivere for strengere dopingstraffer, som ikke hadde hatt problemer med å heve minstestraffen for dopingbruk, og også godtatt at utøvere burde ha et selvstendig ansvar for å sjekke hva de får i seg, mente at dommen var gal.
PyeongChang
USA: Russiske spioner saboterte OL
26/02/2018 KLOKKEN 12:16
Ofte er det slik at man ikke ser konsekvensen av det man vedtar før det rammer en selv. Det er Johaug-saken et godt eksempel på.

Utestengt på livstid

Therese Johaug fikk en utestengning på 18 måneder fordi hun ble tatt med det anabole stoffet clostebol. Isolert sett blir det feil å kritisere dommen fordi den forholder seg til et lovverk som de fleste norske idrettsledere har støttet. Det man kan kritisere er hvordan lovverket er utformet.
Dette inntrykket blir ytterligere forsterket når vi ser på hvordan CAS og IOC har behandlet spørsmålet om russisk doping, blant annet utestengelsen av langrennsløperen Alexander Legkov – russeren som vant femmila under OL i Sotsji i 2014.
Legkov ble sammen med 38 andre russiske idrettsutøvere utestengt fra OL på livstid og fratatt alle medaljer fra OL i Sotsji. Beslutningen var basert på seks rapporter om russisk doping siden 2012.
I tillegg hadde IOC nektet 111 russiske utøvere adgang til å delta i Pyeongchang, basert på de samme rapportene.

En spesiell dom

Det skapte derfor full forvirring da CAS opphevet dommen mot 28 av 39 utøvere, blant annet dommen til Alexander Legkov. De 28 russiske utøverne prøver nå gjennom det sveitsiske rettssystemet å få lov til å delta i Pyeongchang, selv om IOC har sagt at det ikke kommer på tale.
Dommen fra CAS er spesiell fordi den sier at det ikke kan utelukkes at russerne har vært en del av et et statsstyrt dopingprogram, men at bevisene (slik vi hadde i Therese Johaug-saken) ikke er der og at utøverne derfor ikke kan dømmes for brudd på antidopingregelverket (ADRV).
28 utøvere ble av CAS frikjent, mens 11 utøvere fikk delvis opprettholdt sine straffer. I bevismaterialet mot russerne finner vi blant annet unormalt saltinnhold i urinen og skrapemerker på glassene urinprøvene er avlagt på. Alexander Legkov var en av utøverne som hadde dopingglass med skrapemerker, men hadde ikke unormalt saltinnhold i dopingprøven sin. Alle med unormalt saltinnhold ble straffet, mens Legkov og de andre med skrapemerker ble frikjent.
Hadde Therese Johaug greid å bevise at dopingprøven hennes ble sabotert kunne hun fått samme behandling som Alexander Legkov og blitt frikjent i CAS.

Angrep på CAS

Og det er her den store usikkerheten nå oppstår fordi IOC har gått til frontalangrep på CAS-beslutningen om russerne.
I forkant av OL i Rio i 2016 gikk IOC-president Thomas Bach til hardt angrep på Verdens antidopingbyrå (WADA) fordi de ville utestenge Russland. I forkant av OL i PyeongChang har IOC valgt en linje som til en viss grad var WADAs standpunkt i 2016 og samtidig gått til sterkt angrep på CAS for sin beslutning om å frikjenne de 28 russerne. IOC mener at CAS har tatt en gal beslutning og sagt at det ikke er en menneskerett å delta i OL.
På den måten har IOC skapt usikkerhet om begrunnelsen for å la Russland delta i OL i PyeongChang, men de skaper også usikkerhet om alle de andre beslutningene som blir tatt i CAS.
Hadde IOC stengt ute hele den russiske troppen fordi det er bevist – noe IOC har erkjent – at Russland har drevet organisert og systematisk doping i mange år, hadde de ikke gitt CAS anledning til å vurdere om enkeltutøvere var skyldig eller ikke. Da hadde dette blitt en prinsipiell diskusjon om hvor mye IOC tåler av dopingjuks og ikke en diskusjon om individuell rettsikkerhet i OL.

Skapt usikkerhet om Johaug-dommen

IOCs oppførsel i denne saken har derfor skapt usikkerhet om Therese Johaug-dommen. For hvis ikke IOC stoler på CAS, hvem skal da gjøre det?
Når det er sådd tvil om Alexander Legkov har vært med på organisert doping eller ikke og går fri, mens Therese Johaug dømmes til 18 måneder fordi hun har begått en liten feil er det naturlig å spørre seg om systemet fungerer eller ikke. Spørsmålene er om Legkov skulle vært dømt på lik linje med Johaug, om deres saker burde fått motsatt utfall eller om begge burde vært frikjent.
Det som er tydelig i begge tilfellene er at både russere og nordmenn støtter sine egne og sjelden tror at sine egne er skyldige. En diskusjon om hva som er riktig eller galt i dopingsaker bør derfor være prinsipiell slik at følelser ikke avgjør utfallet. Der har IOC bidratt på en negativ måte.​