Kommentar: Det er ikke gullrushet som har imponert mest i OL

Det er lett å la seg rive med av det som skjer i PyeongChang i disse dager. Tidenes medaljefangst, mest sannsynlig tidenes gullfangst og kanskje også beste nasjon i et vinter-OL noen gang. Men vi trenger ikke å ta av. Det kan de norske utøverne hjelpe oss med.

Det har vært en tendens i norsk idrett de siste årene at vi hyller stjerner og medaljer fordi de er tatt av utøvere som oppnår noe på tross av noe og ikke på grunn av noe. Utøvere som har tatt skjeen i egen hånd, gått sine egne veier, spurt sine egne rådgivere og fått inn pengene på eget vis. Og vi har latt dem gjøre og tilgitt dem mye nettopp fordi de har gitt oss store stunder i store mesterskap. For sofapotetene er medaljer medaljer og finner vi en grunn til å kritisere pampene i forbund eller klubber så gjør vi det med stor glede. Slik har det vært. Forsvaret av utøveren som går sine egne veier har nesten blitt en egen medaljeøvelse i deler av det norske folk.

Det er i hvert fall lurt å ikke la seg blende totalt av det som skjer i PyeongChang. Det kan være enkelte tilfeldigheter som gjør at Norge gjør tidenes OL, som for eksempel at utledningene ikke får klaff, at vi har hatt bedre klaff med utstyret enn de andre og at nordmenn faktisk har hatt mer flaks enn de andre. Men samtidig fornemmer vi noe mer håndfast utover tusenvis av treningstimer: samholdet og framsnakkingen av laget.

Det fremste eksemplet på det er kanskje lagtempoen i skøyter der Fana-løper Sindre Henriksen, som hadde kjempetrøbbel i kvartfinalen, ga fra seg plassen til Håvard Bøkko som endelig gikk inn til et olympisk gull.

– Nå skal vi ta ut de tre som er beste for laget, og akkurat nå føles det helt greit om Håvard kommer inn, sa Henriksen til NTB før han ga fra seg plassen.

Det er vel få utøvere det norske skøytepublikum unner en gullmedalje en Håvard Bøkko. Han har ensomt holdt norsk skøytesport oppe i tøylene i mange år og sier nå at lagtempogullet, sammen med sine beste kamerater, er det beste som fins. Det er en fin måte å overlevere stafettpinnen på til den yngre garde på. Bøkko har tidligere flørtet med privatlag, men vinner i dag som en del av et norsk landslag, ja med sin egen guttegjeng.

I skihopping har den gudbenådede østerrikeren Alexander Stöckl hatt laggullet i OL som det største målet. De som kjenner hoppmiljøet godt vet at det ikke fins en bedre lagfølelse enn hos de norske hopperne.

At Kjetil Jansrud nesten syns det er en ære å bli slått av Aksel Lund Svindal i utfor, at de norske jentene og det norske folk gråter sammen med Astrid Uhrenholdt Jacobsen for at hun endelig får sitt OL-gull, at Martin Johnsrud Sundby hevder sine gull ikke kunne skjedd uten de andre og at Maren Lundby beskjedent takker alle som har hoppet før henne viser at den norske troppen består av en ydmyk gjeng med utøvere som ser verdiene av å hjelpe hverandre fram til suksess og som unner konkurrenten suksess, selv om det ikke går ens egen vei.

Det er denne lagfølelsen og teamspiriten i Team Norge jeg syns har vært det største ved disse lekene. Da er det også lettere å glede seg over alle medaljene.​