IOC har store forklaringsproblemer

KOMMENTAR: De fleste av oss husker at det norske IOC-medlemmet Gerhard Heiberg trodde at nesten ingen russere kom til å få delta i OL i Rio på grunn av sanksjonene som IOC hadde vedtatt, med hans samtykke. Det viste seg å være feil. Russland deltok med 271 utøvere og det var bare friidrett og vektløfting som nektet russere adgang, mens de 26 andre internasjonale særforbundene ga helt eller delvis adgang til russiske utøvere. I etterkant har Heiberg sagt at han angrer på dette vedtaket og at IOC burde vært sterkere i klypa. Nå er historien i ferd med å gjenta seg i forbindelse med OL i PyeongChang.

Det har versert mange rykter om hvilke utøvere Russland kan sende til OL i PyeongChang og denne uken godkjente IOC 389 russiske utøvere som kan delta i lekene i Sør-Korea. Samtidig nektet IOC 111 russere deltagelse. På listen av 111 navn befinner de 42 utøverne som i disse dager kjemper en kamp i Idrettens voldgiftsrett (CAS) om ikke å bli utestengt fra OL på livstid og for å få tilbake premiene fra OL i Sotsji i 2014. Det er nesten det eneste vi vet sikkert om de 389-111 utøverne.

Til nå har vi heller ikke fått vite hvilke kriterier IOC har lagt til grunn for akkurat denne beslutningen, og dette hemmeligholdet føyer seg i rekken av hemmelighold fra IOC sin side.

5. desember i fjor bestemte IOC at Russland må kalle seg «olympiske utøvere fra Russland», at de må delta i nøytrale drakter og ikke får høre nasjonalsangen skulle de vinne gull. Samtidig ble visestatsminister og tidligere sportsminister Vitalij Mutko utestengt fra OL på livstid. Det samme er tidligere visesportsminister Jurij Nagornykh. Begge har fått ansvaret for den statsstyrte dopingen under OL i Sotsji. I tillegg er president i den russiske olympiske komité, Alexander Zhukov, suspendert som IOC-medlem og Dimitrij Chernyshenko er fratatt jobben med å planlegge OL i Beijing. Ingen russiske politikere får heller akkreditering til OL i Sør-Korea i vinter.

I tillegg krever IOC at Russland betaler 15 millioner dollar til opprettelsen av et uavhengig dopingtestorgan (Independent Testing Authority). Og allerede under dette punktet var det grunn til å tvile på IOCs intensjoner i behandlingen av Russland. IOC åpner nemlig opp for at Russland skal få marsjere inn på avslutningsseremonien i Pyeongchang i de russiske fargene hvis de betaler inn dette beløpet. Det er mer enn mistenkelig.

Det er ingen menneskerett å delta i OL og når bevisene mot Russland er så overveldende som det er vist å være om systematisk og statsorganisert doping før og under lekene i Sotsji i 2014, hadde det vært helt greit å kaste alle russere ut av OL – utøvere, trenere og ledere – helt til de har etterkommet WADAs krav om å innrømme statsorganisert doping og å utlevere prøver tatt i dopinglaboratoriet i Moskva. Det har Russland ikke gjort.

Informasjonen mot Russland er som sagt overveldende og ble først avdekket i en tysk dokumentar om doping i russiske friidrett og etterfulgt av to WADA-rapporter om friidrett (ledet av IOC-medlem Richard Pound) og to rapporter om systematisk doping under OL (ledet av den canadiske juristen Richard McLaren) og to IOC-rapporter (Oswald- og Schmid-rapportene). Det er på dette grunnlaget IOC har kommet fram til tallet 389-111, om enn motvillig.

Selv om årsaken til at IOC har måttet straffe Russland i forkant av OL i Pyeongchang er klokkerklar, er kriteriene for listen over godkjente og ikke godkjente utøvere langt fra holdt tydelig. Det gir rom for spekulasjoner.

Tallet 389-111 har blitt til av to omstendigheter.

For det første har Russland, selv om de offentlig ikke vil innrømme noe som helst skyld, akseptert visse sanksjoner for å få lov til å delta med utøvere i OL. IOCs sanksjoner en del av en fremforhandlet løsning mellom sentrale personer i IOC og Russland. I denne løsningen har Russland valgt å ofre personell og utøvere som de mener ikke er interessante nok for den russiske nasjonen og som de kan leve videre med at ikke er en del av den olympiske familie. De fleste navngitte russiske utøvere vi har hørt til nå har enten tidligere dopingdommer bak seg eller er nevnt i de mye omtalte McLaren-rapportene, som i stor grad baserer seg på informasjon fra den russiske varsleren Grigorij Rodtsjenkov.

For det andre, har WADA og IOC og den nyopprettete Independent Testing Authority (ITA), ledet av tidligere sportsminister i Frankrike Valerie Fourneyron, fått tilgang til laboratorie-prøvene fra dopinglaboratoriet i Moskva (LIMS-analyse), data som russerne i utgangspunktet ikke ville dele med resten av verden. Disse dataene fikk ITA tilgang til og mulighet til å gå inn i tett inntil IOCs avgjørelse 5. desember i fjor. I tillegg har Grigorij Rodtsjenkov kommet med mer informasjon utover det han ga til Richard McLaren. Listen over navn over russiske utøvere som nå siver ut og som er andre navn enn de 42 utøverne som i disse dager prøver sine saker i CAS, kommer mest sannsynlig fra disse dataene. I så måte har både IOC og Russland mistet litt av kontrollen over det som skjer. Dette kunne IOC ha unngått hadde de vært åpne om det de vet fra dag en.

IOCs Russland-prosess er langt fra tillitsvekkende og viser oss et IOC som tilsynelatende ikke ønsker å røske opp i det som er galt uten at de blir presset inn i et hjørne. Dette er et inntrykk som Antidoping Norge også sitter med.

Denne uken holdt Antidoping Norge sitt tradisjonelle seminar for pressen i forkant av et OL. På seminaret fikk vi blant annet høre vurderingene til Rune Andersen. Andersen var sjef for dopingjakten i Lillehammer-OL og har i mange år vært direktør i WADA. Den siste tiden har han jobbet som spesialrådgiver for Antidoping Norge og sommeren 2016 ledet han en egen innsatsgruppe som skulle vurdere doping i russisk friidrett. Hans arbeid førte til at kun én – 1 – russisk friidrettsutøver fikk delta i lekene i Rio.

Andersen sa at han er misfornøyd med at de andre særforbundene ikke gjorde det samme som det internasjonale friidrettsforbundet gjorde under lekene i Rio (og friidretts-VM i London i 2017, der bare 18 russiske utøvere fikk delta). Han mente også det var feil av IOC og gi særforbundene ansvar for å godkjenne russiske utøvere i forkant av lekene i Rio.

Han er også svært tydelig i spørsmålet av IOCs måte å håndtere russerne også denne gang.

- Kriteriene til IOC må offentliggjøres, sa han.

- Har Russland kjøpt seg fri, fulgte Andersen opp da han diskuterte summen på 15 millioner dollar som kan gi Russland en plass på avslutningsseremonien.