«Fem grunner til at lille Norge er blitt en olympisk idrettsstormakt»

Dette er toppidrettens grunnregel nummer én, og det har vært en ledesetning - et mantra - for norsk toppidrett helt siden satsingen mot OL på Lillehammer i 1994.

Alt tyder på at bærekraften i vår topp-idrettslige prestasjonskultur lever bedre enn noen gang. Dette er imponerende.

Lille Norge er en idrettsstormakt i olympisk sammenheng. I vinter-OL har Norge samlet sett vunnet 371 medaljer.

Norge er nummer én på den historiske medaljestatistikken for vinter-OL med USA, Tyskland, Østerrike og Canada som de nærmeste nasjonene. Det internasjonale tidsskriftet Gracenote spår at Norge vil vinne 45 medaljer nå i Vinter-OL. Om så skulle skje settes ytterligere en rekord i norsk idrett.

Norge har klart å fornye seg kontinuerlig innenfor idretten de siste 30 årene.

Det er en erkjennelse i norsk idrett at den trening som holdt til gullmedaljer i Lillehammer 1994 eller Vancouver 2010 - det holder ikke til gullmedaljer i 2022.

Bjørn Dæhlie hørte jeg flere ganger si; "olympisk mester er noe jeg har vært, og det er noe jeg kan bli. Det er ikke noe jeg er".

Vi har i Norge bygget opp en solid og bred idrettsutdanning for trenere og ledere.

Ikke minst har vårt universitets- og høgskole-system gjennomført et betydelig løft for idrettsutdanningen i Norge på 2000-tallet.

De fleste trenerne som står bak den moderne norske utviklingen av toppidretten kommer nesten uten unntak fra akademia, og kommer ofte med en betydelig pedagogisk kompetanse i ryggsekken.

Den helhetlige tilnærmingen til utvikling av både våre utøvere og til selve den norske idrettsmodellen har truffet bredt i norsk idrett generelt og i norsk toppidrett spesielt.

Toppidrettssjef Tore Øvrebø sa det slik til den canadiske storavisen The Globe and Mail for få dager siden:

– In Norway, it's like we're developing citizens and not only athletes.

I norsk idrett har vi et ansvar for å ivareta både den sosiale, psykiske og fysiske utviklingen ved å være toppidrettsutøver. Det er i Norge ingen store tradisjoner ved å dyrke frem barne- og ungdomsstjerner. Det er viktig for den senere utvikling at barn får delta, prøve mange forskjellige idretter og la den indre gleden være styrende for de idrettsvalg som tas i ungdomstiden.

Individuelle idretter er også et lagspill. Vi ser for eksempel ofte at våre beste norske alpinister gir hverandre feedback når de har kommet i mål etter et renn. De griper til en radio og sender meldinger til lagkamerater, som også er arge konkurrenter, når de for eksempel står på toppen av en utforløype.

Denne formen for kompetansedeling er meget systematisk utviklet i norsk toppidrett. Få land - om noen - matcher Norge på dette området.

Olympiatoppen sitter på skuldrene av den norske idrettsmodellen, og en idrettsbevegelse som er den eneste gjenlevende folkebevegelsen i vårt land. Samspillet og samvirket mellom folkebevegelsen og den ytterst spissede toppidretten er trolig den viktigste juvelen i norsk prestasjonskultur.

Olympiatoppen er så mye mer enn kun et toppidrettssenter ved Sognsvann i Oslo.

Olympiatoppen er en kompetansebasert toppidrettsinstitusjon som er nasjonal, og som samarbeider tett med universitets- og høgskolemiljøene og den aktive idretten i hele landet vårt.

Den nasjonale satsingen på Olympiatoppen har vært helt avgjørende for utviklingen av en bred og spisset kompetansebasert toppidrett. Utbredelsen av Olympiatoppen på åtte destinasjoner i Norge har vært fundamental for utvikling av vår nasjonale toppidrettslige bærekraft.

Særforbundene og Olympiatoppen har vært opptatt av at de beste utøverne skal være på landslag. I dette ligger det en erkjennelse av at idretten er et individuelt lagspill, og at laget ofte betyr mye for den indre motivasjon for å satse og legge ned de treningstimene som må investeres for å bli best i verden.

Landslagene speiler vår idrettsmodell på en flott måte, og den sier at styrken i fellesskapet klart overgår det enkelt mennesker kan få til alene.

Slik dette OL nå fremstår i pandemiens tidsalder, uten publikum, og med Kina sin nulltoleranse-politikk relatert til Covid-19, så er det viktigere enn noen gang at toppidrettsutøverne er lekende mennesker.

Under de spesielle omstendigheter dette OL gjennomføres med alle tvangsbånd, testregimer og den lukkede OL-boblen utøverne lever i i Beijing, så er ikke dette lenger en invitasjon til leker. Dette er leker i bånd.

Norges suksess i dette OL vil være sterkt knyttet til om våre norske stjerner klarer å være lekende mennesker i en ekstrem psykisk situasjon; "våkner jeg med Covid-19 i morgen, eller?"

Vår norske bærekraftige vinnerformel har gitt ny kunnskap til allerede flere generasjoner med toppidrettsutøvere siden det som var det endelige vendepunktet i norsk toppidrettshistorie, OL på Lillehammer 1994.

Denne bærekraften, og den kompetansebaserte toppidretten vi har i Norge, vil gi betydelig indre styrke i det norske laget under den ekstreme situasjonen årets OL skal arrangeres under.