Johann Olav Koss åpner opp om krangelen med IOC: – Jeg var dritforbannet

«Med rett til å leke» gir et innblikk i oppbyggingen av organisasjonen Right To Play. Boken starter med OL i Lillehammer og møtet med gutten i den langermede genseren i Eritrea under en humanitær reise samme år.

Gjennom ulike historier forteller 53-åringen om utviklingen av organisasjonen, viktigheten av Right to Play, refleksjonene rundt hvordan idrett kan påvirke barn og ungdom i utviklingsland, og hvordan han lærer av andre med bakgrunn fra land som Thailand, Pakistan og Uganda.

Boken avslører også at veien fram til Right to Play har vært både lang og kronglete for gullvinneren fra Lillehammer-OL.

Det hele startet med videreføringen av veldedighetsorganisasjonen Olympic Aid, som var en innsamlingsaksjon i samarbeid med blant annet UNICEF.

Johann Olav Koss skulle videreføre bevegelsen i Atlanta, men møtte motgang av IOC og daværende president Juan Antonio Samaranch. Ifølge Koss ønsket ikke IOC-presidenten å møte ham for å drøfte veien videre. Det gjorde at den olympiske mesteren truet Gerhard Heiberg med å kaste medaljene sine i 1995.

Til tross for motgang fra IOC ble arbeidet med Olympic Aid videreført både i 1996 (Atlanta) og 1998 (Nagano).

Etter flere olympiske leker med Olympic Aid, skulle en kampanje i forbindelse med OL i Sydney - der Koss og de andre jobbet for FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) - bli starten på det som i dag heter Right To Play.

– Vi så at det ikke ble lagt til rette for idrett og lek for barn. Det ender med at vi utvikler ideen om at dette er noe vi må sørge for. UNHCR sa til oss at de gjerne ville gjøre det, men at de ikke kunne. «Dere må gjøre det selv, men vi kan slippe dere inn i flyktningleirene.», sier Koss.

Det endte med at Olympic Aid ble en organisasjon som drev aktiviteter hele året og ikke bare en kampanje under hvert OL. I 2001 startet organisasjonen sine første idretts- og lekeprogram i flere flykningleire.

– Det var helt fantastisk. Vi hadde kjempestøtte fra FN under de olympiske merkevarene, forteller Koss.

Johann Olav Koss samlet en stor gjeng med støttespillere for å diskutere hvor viktig idrett er for barn og unge dagen etter åpningsseremonien i Salt Lake City i 2002.

– Det ble storslagent, men det ble litt for stort for IOC. Da tror jeg bumerangen kom rett tilbake, sier den tidligere olympiske mesteren.

Ifølge Koss var ikke IOC interessert i at Olympic Aid skulle ta steget videre. Det hele endte med at organisasjonen forsvant og den tidligere skøyteløperen gikk sin egen vei.

For alle som var involverte i det nyutviklede systemet var bruddet med IOC et slag i trynet.

– Akkurat der og da opplever du det som et ekstremt nederlag, men i ettertid var det en gullgave å slippe det, meddeler Koss, som fikk mange blikk rettet mot seg etter at han ikke aksepterte den forhandlede kontrakten.

– Det var stor forundring, spesielt fra FN. De anbefalte meg at jeg måtte gå med på alt, uansett hva de sier. Det å gi bort den olympiske merkevaren er som å bite av seg armene, mente dem. Det var en stor fordel å bruke OL-ringene til å få en inngang hos folk, men jeg mente at det til syvende og sist var en større hemsko enn en fordel.

I 2022 har Right To Play vokst til å bli en verdensomspennende organisasjon, som har nådd 2,35 millioner barn og unge i farlige områder.

En stor del av årsaken til at Johann Olav Koss startet med prosjektet, som over tid utviklet seg til å bli Right to Play, har rotfeste fra tiden som aktiv skøyteløper og alt han selv opplevde gjennom karrieren som aktiv.

– Vi har en tillit og tilhørighet til systemet. Foreldrene lot meg bare gå som barn på Strømmen Stadion. Jeg fant en trener som ivaretok meg og jeg følte en mestringsfølelse, samtidig som jeg utviklet meg som menneske og idrettsutøver. Jeg lærte så mye og trivdes så godt i det miljøet.

Koss peker på at flere her hjemme i Norge også har fått merket hvor viktig lek og idrett er gjennom de siste årene.

– Vi har en modell som virker, og vi tar det kanskje litt for gitt. I koronapandemien har vi sett hvor viktig det er for barn og unges psykologiske helse. Når vi plutselig ikke har tilgangen lenger, så opplever vi hvor fort vi blir ustabile og ulykkelige.

Det som har vært en unntakstilstand her til lands, er hverdagen i flere områder der Koss og resten av organisasjonen jobber til daglig.

– Det finnes ikke trygge områder der du kan utvikle dine ferdigheter på en idrettsbane i noen av de landene vi var i. Det finnes aktiviteter, men ikke der de har det verst.

Right To Play har et mål om å hjelpe 100 millioner barn innen 2030. Å strekke seg langt etter egne mål er noe som henger igjen hos Koss fra tiden som aktiv skøyteløper.

– Det var noe jeg opplevde som idrettsutøver også. Det ble ekstremt tilrettelagt for at jeg skulle lykkes, men hvis det var noen som fortalte meg at jeg skulle ta gull og det var de som skulle sette målene mine, ville jeg neppe gjort det. Det var eierskapet til målet som var det viktigste for meg. Det var jeg som satte meg målet om å bli best.

– Heldigvis så hadde jeg fem andre kollegaer på laget som også ville det og vi jobbet sammen for å bli god. Sånn lykkes vi også i Right to Play. Det er menneskene i organisasjonen som har satt ambisjonene. Vi har sett på hva muligheten er og hvordan vi kan oppnå det, avslutter 53-åringen.