«Med rett til å leke» gir et innblikk i oppbyggingen av organisasjonen Right To Play. Boken starter med OL i Lillehammer og møtet med gutten i den langermede genseren i Eritrea under en humanitær reise samme år.
Gjennom ulike historier forteller 53-åringen om utviklingen av organisasjonen, viktigheten av Right to Play, refleksjonene rundt hvordan idrett kan påvirke barn og ungdom i utviklingsland, og hvordan han lærer av andre med bakgrunn fra land som Thailand, Pakistan og Uganda.
Beijing 2022
OL-heltene tilbake på norsk jord: – Godt det er over også
21/02/2022 PÅ 16:54
Boken avslører også at veien fram til Right to Play har vært både lang og kronglete for gullvinneren fra Lillehammer-OL.
Saken fortsetter under videoen.

Nattens OL-høydepunkter: Spektakulær slopestylefinale

Truet med å kaste medaljene

Det hele startet med videreføringen av veldedighetsorganisasjonen Olympic Aid, som var en innsamlingsaksjon i samarbeid med blant annet UNICEF.
– Jeg visste ikke bakgrunnen til Olympic Aid. Jeg synes bare at det var en fantastisk organisasjon på Lillehammer, og jeg mente at det var midt i blinken for en olympisk bevegelse å ha noe sånt, sier skøyteikonet til Discovery.
Johann Olav Koss skulle videreføre bevegelsen i Atlanta, men møtte motgang av IOC og daværende president Juan Antonio Samaranch. Ifølge Koss ønsket ikke IOC-presidenten å møte ham for å drøfte veien videre. Det gjorde at den olympiske mesteren truet Gerhard Heiberg med å kaste medaljene sine i 1995.
Til tross for motgang fra IOC ble arbeidet med Olympic Aid videreført både i 1996 (Atlanta) og 1998 (Nagano).
Etter flere olympiske leker med Olympic Aid, skulle en kampanje i forbindelse med OL i Sydney - der Koss og de andre jobbet for FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) - bli starten på det som i dag heter Right To Play.
– Vi så at det ikke ble lagt til rette for idrett og lek for barn. Det ender med at vi utvikler ideen om at dette er noe vi må sørge for. UNHCR sa til oss at de gjerne ville gjøre det, men at de ikke kunne. «Dere må gjøre det selv, men vi kan slippe dere inn i flyktningleirene.», sier Koss.
Det endte med at Olympic Aid ble en organisasjon som drev aktiviteter hele året og ikke bare en kampanje under hvert OL. I 2001 startet organisasjonen sine første idretts- og lekeprogram i flere flykningleire.
– Det var helt fantastisk. Vi hadde kjempestøtte fra FN under de olympiske merkevarene, forteller Koss.

Bruddet med IOC

Johann Olav Koss samlet en stor gjeng med støttespillere for å diskutere hvor viktig idrett er for barn og unge dagen etter åpningsseremonien i Salt Lake City i 2002.
– Det ble storslagent, men det ble litt for stort for IOC. Da tror jeg bumerangen kom rett tilbake, sier den tidligere olympiske mesteren.
– Det var en politisk kamp. IOC fikk en ny president, Jacques Rogge. Han hadde lovet at dette skulle videreføres. Vi jobbet med å forhandle frem en avtale om hvordan vi skulle gjøre det i samarbeid med IOC, og da ble jeg et offer for en forhandlingsstrategi. De ville ikke ha det og de gjorde alt for å drepe det, fortsetter Koss.
Ifølge Koss var ikke IOC interessert i at Olympic Aid skulle ta steget videre. Det hele endte med at organisasjonen forsvant og den tidligere skøyteløperen gikk sin egen vei.
– Da kommer vi til 2003 og han (Jacques Rogge) har forandret kontrakten 100 ganger, noe som tilsier det at vi ikke får lov til å fullføre de prosjektene som vi allerede har begynt på. Jeg har gått med på mye, men så langt ville jeg ikke gå. Da var jeg dritforbannet og gikk rett ut av møtet etter ti minutter. Siden det så jeg meg ikke tilbake. Da ble det Right to Play, sier Johann Olav Koss.
Saken fortsetter under videoen.

Krüger har ikke gitt opp håpet: – På riktig vei

– En gullgave

For alle som var involverte i det nyutviklede systemet var bruddet med IOC et slag i trynet.
– Akkurat der og da opplever du det som et ekstremt nederlag, men i ettertid var det en gullgave å slippe det, meddeler Koss, som fikk mange blikk rettet mot seg etter at han ikke aksepterte den forhandlede kontrakten.
– Det var stor forundring, spesielt fra FN. De anbefalte meg at jeg måtte gå med på alt, uansett hva de sier. Det å gi bort den olympiske merkevaren er som å bite av seg armene, mente dem. Det var en stor fordel å bruke OL-ringene til å få en inngang hos folk, men jeg mente at det til syvende og sist var en større hemsko enn en fordel.
– Hva tror du hadde skjedd hvis du hadde gått med på kontraktsforslaget fra IOC?
– Jeg tror faktisk at det ikke hadde blitt noe av. Jeg er utrolig glad for at de gjorde det dem gjorde og at jeg fikk den erfaringen. Jeg hadde bare fortsatt det samme hjulet. Jeg ville gått til en ny flyktningleir og gjøre det jeg ville. Da ville jeg ha fått «Nei, det kan du ikke gjøre. Det må du snakke med dem om» og så videre, så jeg ville ha brukt 90 prosent av tiden min på å få avtaler istedenfor å utvikle organisasjonen og samle inn penger, svarer en åpenhjertig Koss.

Rotfeste fra skøytekarrieren

I 2022 har Right To Play vokst til å bli en verdensomspennende organisasjon, som har nådd 2,35 millioner barn og unge i farlige områder.
En stor del av årsaken til at Johann Olav Koss startet med prosjektet, som over tid utviklet seg til å bli Right to Play, har rotfeste fra tiden som aktiv skøyteløper og alt han selv opplevde gjennom karrieren som aktiv.
– Vi har en tillit og tilhørighet til systemet. Foreldrene lot meg bare gå som barn på Strømmen Stadion. Jeg fant en trener som ivaretok meg og jeg følte en mestringsfølelse, samtidig som jeg utviklet meg som menneske og idrettsutøver. Jeg lærte så mye og trivdes så godt i det miljøet.
Saken fortsetter under videoen.

Gråtkvalt Johaug: – Det var dette jeg manglet i karrieren min

– Så har jeg sett at det ikke er sånn for barn i de vanskeligstilte områdene. Det er det vi prøver å lage. Det handler om å bygge en plass der de kan føle seg trygge mot vold og andre nedgredelser av barn. Det er utrolig viktig at de har et trygt sted de kan komme til der de kan utvikle seg og få bygget ut en egen selvidentitet. De må kunne se hvem de er og se seg selv lykkes i fremtiden. Det var det jeg opplevde på idrettsbanen, meddeler den tidligere skøyteløperen.
Koss peker på at flere her hjemme i Norge også har fått merket hvor viktig lek og idrett er gjennom de siste årene.
– Vi har en modell som virker, og vi tar det kanskje litt for gitt. I koronapandemien har vi sett hvor viktig det er for barn og unges psykologiske helse. Når vi plutselig ikke har tilgangen lenger, så opplever vi hvor fort vi blir ustabile og ulykkelige.
Det som har vært en unntakstilstand her til lands, er hverdagen i flere områder der Koss og resten av organisasjonen jobber til daglig.
– Det finnes ikke trygge områder der du kan utvikle dine ferdigheter på en idrettsbane i noen av de landene vi var i. Det finnes aktiviteter, men ikke der de har det verst.

Hårete mål

Right To Play har et mål om å hjelpe 100 millioner barn innen 2030. Å strekke seg langt etter egne mål er noe som henger igjen hos Koss fra tiden som aktiv skøyteløper.
– Det var noe jeg opplevde som idrettsutøver også. Det ble ekstremt tilrettelagt for at jeg skulle lykkes, men hvis det var noen som fortalte meg at jeg skulle ta gull og det var de som skulle sette målene mine, ville jeg neppe gjort det. Det var eierskapet til målet som var det viktigste for meg. Det var jeg som satte meg målet om å bli best.
– Heldigvis så hadde jeg fem andre kollegaer på laget som også ville det og vi jobbet sammen for å bli god. Sånn lykkes vi også i Right to Play. Det er menneskene i organisasjonen som har satt ambisjonene. Vi har sett på hva muligheten er og hvordan vi kan oppnå det, avslutter 53-åringen.
Beijing 2022
Tidenes norske OL – slik oppsummerer Discovery-journalist OL i Beijing
20/02/2022 PÅ 22:16
Beijing 2022
Gjenopplev det rørende øyeblikket da Ruud vant OL-gull i Big Air
20/02/2022 PÅ 18:34