13 år lang norsk hoppuke-tørke: – Fryktelig slitsomt å tenke på

7. januar 2007 ble Anders Jacobsen Norges åttende og hittil siste hoppukevinner. Annenplassen i avslutningsrennet i Bischofshofen holdt til sammenlagttriumf med solid margin. Tre år tidligere sto Sigurd Pettersen øverst på pallen samme sted.

Jacobsen og Pettersens triumfer er Norges eneste i de 25 siste utgavene av verdens mest tradisjonsrike og prestisjefylte hoppturnering. Daniel-André Tande var nær seier i 2017, men en ergerlig utstyrsfeil i Bischofshofen spolerte muligheten.

Han har doblet ungeflokken siden Jacobsen-triumfen i 2006.

Altfor sjelden har håpet om norsk sammenlagtseier levd til siste slutt i Bischofshofen – som i 2017.

– Om skuffelsen blir så enorm som da Daniel feilet, er det likevel noe. Det å i realiteten ikke være med å kjempe når siste hopp går i Bischofshofen, er stusslig, sier hoppsjefen i intervjuet med NTB som finner sted i forbindelse med sesongåpningen for en drøy måned siden.

Norske verdenscupseirer har det blitt en drøss av siden forrige hoppukeseier, og store framganger er feiret i mesterskapssammenheng. Sammenlagtsuksess i de fire rennene på hver side av nyttår er likevel helt spesielt.

– Hoppuka er historisk sett den tiden av året der alle sportsinteressertes øyne er rettet mot vår idrett. Det er en helt unik situasjon. Derfor er dette det aller viktigste utstillingsvinduet vi har på herresiden, fremhever hoppsjef Bråthen.

Når han blir utfordret på om det er mulig å sette ord på hva som ligger bak den 13 år lange norske seierstørken, er 51-åringen tindrende klar.

– Ja. Jeg tror det er veldig enkelt, sier Bråthen og peker på at den mestvinnende norske hopperen av dem som er aktive i dag hadde vunnet kun en håndfull verdenscuprenn i forkant av inneværende sesong.

– Det holder ikke til å vinne hoppuka, sier hoppsjefen – og legger til:

– Vi har hoppere som er gode nok til å vinne på sine beste dager, men de må klare å være i form i hele hoppuka og takle press, forhold og alt som er. De fleste som vinner hoppuka har vunnet mer enn ti verdenscuprenn.

Hoppsjefen har også klare tanker om hva som ligger bak fraværet av en norsk hopper med den type seiersfrekvens.

– Det er sammensatt. Det er en kombinasjon av uflaks, skader og manglende evne til å bygge et system som gjør det mulig for utøverne. Der tror jeg samtidig vi har blitt mye bedre, sier han.

– Være i forkant på flest mulig områder, sier Bråthen og følger opp med en innrømmelse:

Hoppsjefen sier han tror Anders Jacobsen kunne vunnet hoppuka flere ganger dersom han hadde hatt samme rammebetingelser som dagens hoppere. Kanskje også Roar Ljøkelsøy.

– Og Tommy Ingebrigtsen er en hopper som var altfor god hoppteknisk og basismessig til ikke å vinne noen verdens ting internasjonalt. Det handler om system og kall det gjerne «setting rundt», sier Bråthen.

Ingebrigtsen ble verdensmester i 1995, men vant ingen individuelle verdenscuprenn i karrieren.

I hoppleiren jobbes det kontinuerlig med å snu alle steiner slik at seierstørken i hoppuka skal ta slutt.

– Nå prøver vi systematisk å eliminere alt vi mener er en forklaring, og jeg føler vi har tatt mange steg der. Og så må vi bare håpe at vi får guttas svar på Maren Lundby, smiler Bråthen.

– Selvfølgelig. Det vil jeg kanskje egentlig si at vi har i Daniel-André Tande. Det han gjør på sine beste dager er det ingen som matcher, men så har det vært sykdom, skader og andre forhold som har gjort karrieren hans fram til nå litt mer til en bølgedal.

Med to verdenscupseirer så langt denne sesongen seiler nettopp Tande opp som det sterkeste norske kortet når en ny utgave av hoppuka innledes i Oberstdorf lørdag. Kanskje får landslagssjef Alexander Stöckl oppleve sin første hoppuketriumf som trener. Den henger høyt.

– Ja, ja, ja. Selvfølgelig. Det er jo den turneringen med lengst historie. Nå har vi flere turneringer, men hoppuka er hoppuka, sa han til NTB i et større intervju i forkant av sesongen.

Kanskje blir 13 et lykketall for Stöckl og hans elever i den 68. utgaven av den tysk-østerrikske hoppuka.

(©NTB)