Husker trenerens tordentale: – Vi hadde kjempelyst på revansj

Etter å ha fått sjetteplass i VM i 1990 var Norge egentlig ikke kvalifisert til OL i 1992, men på grunn av at Jugoslavia ble utestengt fra lekene fikk Norge den ledige plassen. Susann Goksør Bjerkrheim husker de spesielle omstendighetene.

– Jeg husker at vi var kjempeskuffet i VM da vi ikke klarte å kvalifisere oss til OL, men så fikk vi jo muligheten. Det var jo kjempegøy selvfølgelig. Vi kom jo litt skliende inn på et bananskall og så begynte vi jo ikke så bra mot Korea og fikk som ørene flagret i den første kampen. Jeg husker at Svein Tore ikke var spesielt fornøyd med innsatsen vår da og hadde en tordentale i garderoben om at de som ikke hadde lyst til å være der og gi alt i dette OL-et, kunne bare sette seg på flyet å reise hjem, forteller den tidligere landslagsspilleren til Eurosport, før hun fortsetter:

– Så jeg husker når vi da kommer til finalen så var vi superskjerpet, og hadde kjempelyst på revansj. Og så vidt jeg husker kom vi ganske godt i gang også.

Før denne finalen hadde Norge slått SUS, Samveldet av uavhengige stater, tidligere Sovjet, i semifinalen to dager tidligere. En semifinale som ble avgjort i siste sekund, hvor Siri Eftedal scoret og Norge gikk til finalen.

I finalen ventet Sør-Korea for de norske håndballjentene, samme lag som tok gull i OL i 1988 da Norge tok sølv. Goksør Bjerkrheim forteller om hvorfor det var så vanskelig å slå Sør-Korea og at de hadde en annen måte å spille på.

– Sånn som det var da så hadde de en helt annen rytme i alt de gjorde. Jeg husker at de hadde sånne type finter hvor de rykket ut av finten, sånn at i det du vanligvis fikk tak i dem så bare smatt de unna. Så hadde de jo et ekstremt disiplinert spill. De var som en maskin, de bare gikk og gikk, og så kom det en flyver eller en kant som hoppet inn fra siden, og filmet seg til straffe og to minutter. De var helt annerledes. I det vi skulle gjøre våre aksjoner så var de rågode på å snappe ballen og lese spillet, der var de også flinke til å få oss ut av rytmen. Så det var det at de var veldig annerledes enn det europeiske spillet, rett og slett.

Men i finalen ble Sør-Korea for sterke og de vant 28-21 over Norge. Dermed ble det igjen gull til Sør-Korea og sølv til Norge.

– Vi var veldig fornøyd med sølvmedaljen når vi fikk tenkt oss om, men til forskjell til hvordan det var i 1988, så tapte vi den siste kampen og det er jo aldri noe moro. Og så var vi litt sånn irritert på oss selv også, for i begynnelsen av kampen hadde vi tak på dem og vi hadde et sånn mentalt riktig fokus i kampen. Men i det vi gikk inn i den 11-1-perioden så raknet det jo stadig vekk for oss. Det er litt den følelsen med at vi i første del av første omgang tenkte «å fy fader nå er det mulig, nå har vi dem». Så kom de over oss og så går det over til den følelsen av at vi ikke har sjans uansett hva vi gjør. Det var utrolig irriterende at vi ikke klarte å holde det fokuset som vi hadde hvor vi så at vi kan jo egentlig, men så var det tilbake til «jaja, off».

– Men de var gode, for all del, kjempe gode. Så vi var stolte i etterkant også, smiler hun.