Kommentar fra Eurosports golfreporter Espen Blaker. Han har fulgt Viktor Hovland tett siden sommeren 2019.
Det er 9. juli 2019. Jeg har akkurat ankommet TPC Deere Run utenfor Chicago. «In the middle of fucking nowhere», som det så fint heter. Det er to dager til John Deere Classic. Jeg skal møte Viktor Hovland for første gang.
Jeg går forbi den ene stjernen etter den andre. De får holde på i fred og ro. Omtrent uten tilskuere. Så får jeg øye på en flokk mennesker. De står rundt en grønnkledd skikkelse. Jeg går nærmere.
Golf
Ny karrierebeste for Hovland etter bragden på Bahamas
4 TIMER SIDEN
«There’s that Boy Wonder», blir det mumlet fra mengden. Han drar til. Folk gisper. Hvem er dette?
Det var Viktor.
Jeg blir helt målløs der jeg står og betrakter ham. Han tar seg god tid til de fremmøtte. Smiler, ler, prater og skriver autografer. «Han her kan bli en superstjerne», var min instinktive reaksjon.

Viktor Hovland før John Deere Classic

Foto: Eurosport

Etter runden snakker jeg med et eldre par mens jeg venter på Viktor. To av de som har fulgt treningsrunden hans. De har fått bilde og flagg signert, og ser ut som de har vunnet i lotto. De lyser opp når jeg spør om et lite intervju. De har kjørt i over tre timer for å se favorittgolferen sin. En 21 år gammel gutt fra Oslo. De er overbevist om at han vil bli verdens beste.

Paret som hadde kjørt i tre timer for å se Viktor Hovland

Foto: Eurosport

Å intervjue Viktor blir ikke like lett. Jeg må nærmest dra ham til meg etter at han er ferdig på driving rangen, for managementet våker rundt ham som om han skulle være en rockestjerne. Som om de visste hva som ville komme.
Et av de første spørsmålene jeg stiller er hva han synes om at caddien hans, Shay Knight, har sagt til meg at han forventer at Viktor vinner turneringen. «Han hadde fått sparken hvis ikke», svarer Viktor. Med smilet på lur – et smil som vil bli hans varemerke. Et smil som vil gjøre ham til en superstjerne.
Det er 10. september 2019. Greenbrier, West Virginia. Sesongåpning på PGA Touren. Viktors første turnering som proff. Min andre turnering i hælene hans.
«Hva er målet ditt denne sesongen?»
Viktor sitter avslappet, bakoverlent, uanfektet. Nesten litt «careless». Men ikke på en overlegen måte. På en måte som vil gjøre ham til en superstjerne.

«Jeg har egentlig ikke noe mål. Det har jeg vel egentlig aldri hatt. Jeg ønsker bare å bli bedre hele tiden og spille best mulig golf.»
Tre setninger som siden den gang har fått meg til å smile ved utallige anledninger. Når den amerikanske reporteren før en turnering spør: «What is your goal for this week?». Uh oh. Jeg vet hva som kommer.

Viktor Hovland og Kristoffer Ventura før Greenbrier

Foto: Eurosport

Det er 19. september 2019. Wentworth, London. Viktors første turnering som proff på Europatouren. Min tredje i hælene hans.
Det er trafikkaos. Jeg må parkere flere kilometer unna banen. Viktor er allerede i gang når jeg er fremme. Jeg løper forbi den ene stjernen etter den andre. Flere tilskuere enn i USA. Men ingenting i forhold til det som møter meg på hull 12.
Hvem er dette? Jeg bestemmer meg for å løpe forbi. Det er umulig. Så husker jeg tilbake til den dagen i West Virginia. Den dagen jeg først traff Viktor. Dagen jeg ble målløs. Så snur jeg.
Det er så mye folk at jeg ikke har sjans til å se hvem det er. Jeg må åle meg gjennom mengden som på en rockekonsert. Så klarer jeg å skimte han som er i ferd med å slå. Han drar til. Folk gisper. En grønnkledd skikkelse.
Det var Viktor.
«Det var ganske sykt» er det første han sier når et titalls journalister svermer seg rundt ham da han kommer ut etter å ha levert scorekortet. Han smiler lurt når han etter hvert kommer bort til meg. «Det her er jo ordentlig opplegg. Nå snakker vi», gliser han. Da slo instinktet mitt til igjen. Som i West Virginia. Som den første gangen jeg møtte ham. Gangen jeg ble målløs. «Han her blir en superstjerne».

hovland

Foto: Eurosport

Det er 9. februar 2020. Pebble Beach, California. Siste dag av en ny turnering hvor Viktor ikke har levd helt opp til forventningene.
Jeg står og venter. Det er 45 minutter til han skal slå ut. De han skal spille sammen med er godt i gang med forberedelsene. 30 minutter til start. Fortsatt ingen Viktor.
20 minutter før start kommer han traskende. Han slår noen baller, går rett forbi puttinggreenen, der folk står og terper. Ikke i dag. Rett ut. Rett på sak.
For det er bare sånn han er. Alltid gjort ting på sin egen måte. Driter i hva andre sier. Bare se på det han legger ut i sosiale medier. Så uhøytidelig. Så ujålete. Med glimt i øyet.
Det blir ingen god avslutning. 77 slag. Fem over par, og 38. plass. Nok et skuffende resultat – i det minste for ham selv. Han er sin egen største kritiker. Det har han alltid vært. Men han virker likevel ikke oppgitt. «Jeg er ikke så langt unna som det kanskje ser ut som», er det siste han sier til meg. Med et glimt i øyet. Det var han heller ikke. En uke senere står han på siste green i Puerto Rico. Resten er historie.

Her avgjør Hovland med monsterputt: – Det er det sykeste!

Det er 8. desember 2020. Halvannet år har gått siden dagen jeg først møtte den grønnkledde skikkelsen som tok pusten fra den eneste folkemengden på banen «in the middle of fucking nowhere». Siden jeg ble målløs. Siden instinktet mitt viste seg å være riktig.
For han er en superstjerne nå, den litt sjenerte gutten som egentlig skulle vært foruten all oppmerksomheten. Bare drevet med sitt. Spilt golf og dratt tilbake på hotellrommet. For det var også noe han fortalte meg den dagen i Greenbrier. Og det er det neppe mange som har inntrykk av. For han er en kjæledegge både blant media og fans. Smilet og væremåten har sjarmert en hel golfverden.
Og han vil fortsette å sjarmere. Både på og utenfor banen. Og når – ikke hvis – det smeller igjen, så håper jeg å være på plass. I hælene hans. En 23 år gammel gutt fra Oslo som digger hardrock og gjør sin egen greie. Som driter i hva folk tenker om ham. Som egentlig ikke ville vært i rampelyset.
Men det hjelper ikke. Du ER en superstjerne nå, Viktor!

Kommentatorene brast i gråt da Hovland avgjorde på siste hull

Golf
Derfor var triumfen «veldig spesiell» for Hovland
4 TIMER SIDEN
Golf
Gikk nesten tom for krefter: – Greit at det bare ble 18 hull i dag
14 TIMER SIDEN