Stabæks mislykkede pokerspill – en sykdom blant flere klubber i Fotball-Norge

Overgangssagaen rundt Ola Brynhildsen har endelig kommet til sin ende. Brynhildsen signerte papirene med Molde mandag formiddag, noe som gjør han til Moldespiller de neste to og et halvt årene.

Det som burde vært nok en suksesshistorie fra Nadderud, med et godt salg av en spiller som er oppvokst et steinkast fra stadion og fostret gjennom eget akademi, endte istedet med en spiller som gikk ut kontrakten og forlatte moderklubben uten noen spesiell kompensasjon.

Supporterne har reagert i sinne og hengt ut Brynhildsen på diverse forum, sosiale medier og plassert bannere på garasjedøren til Olas mor. Isolert sett har jeg ingen problemer å forstå at supporterne er skuffet over at sin egen spiller ikke legger igjen penger i klubbkassa og samtidig skal Brynhildsen være glad at de viser engasjement. Det betyr at han har satt spor i klubben. Ukvemsord på forum og noen banner er også relativt uskyldig.

Spørsmålet er om kritikken er helt berettiget og om det kun er Brynhildsen som er den store skurken i denne overgangssagaen. Jeg mener at Stabæk kunne agert annerledes og tidligere i denne saken.

Jeg har tidligere ment at Stabæk venter for lenge med å forlenge avtalen til deres egenutviklede spillere. Den første proffkontrakten med akademi-spillerne er naturlig nok lav, men veien til å få oppgradert den til en konkurransedyktig avtale, er alt for lang. Jeg mener at klubben sparer seg til fant og venter for lenge med å skrive nye kontrakter med disse gutta, bare for å spare noen fattige lønnskroner på årsbudsjettet.

Trenere og ledere ser disse spillerne hver eneste dag og vet deres kapasitet. Der må dem også bli dyktigere til å «spotte» det og på et tidlig tidspunkt oppgradere og forlenge deres avtaler. Da slipper man slike situasjoner som med Ola Brynhildsen. For når klubben nå kommer på banen har spilleren allerede slått gjennom, og da er det han som sitter med kortene på hånda.

Stabæk er heller ikke unike her, dette er en sykdom mange klubber i Fotball-Norge har. De er for trege med å premiere sine egne spillere og terskelen der er mye høyere enn det å kaste penger etter en mer eller mindre usett import.

Ola Brynhildsen-casen er langt fra noen ny situasjon for Bærumsklubben. Det var en lignende med Tobias Børkeeiet der klubben kom alt for sent på banen med en eventuell forlengelse. Der lyktes gamblingen og det sluttet lykkelig med et stort salg til Brøndby. Det satt også langt inne med Emil Bohinen, men han forlenget til slutt etter at Stabæk klasket et meget godt tilbud på bordet. Hadde dem vært tidligere ute der, ville det garantert blitt langt billigere.

Det råder delte meninger om hvor tidlig Stabæk var på banen når det gjaldt denne forlengelsen av avtalen til Brynhildsen. Stabæk mener at Brynhildsen med rådgivere har trenert dette over tid med blant annet et U-20 VM som lå foran i løypa og et nært forestående sommervindu 2019.

Det som dog er klart er at et skriftlig tilbud først forelå på bordet september 2019, altså ni måneder før kontraktens utløp. Det er lovlig sent og uansett hva motparten har sagt, burde Stabæk lagt et skriftlig konkurransekraftig kontraktstilbud på bordet langt tidligere. Da hadde Brynhildsen måttet ta stilling til det og Stabæk hatt ryggen fri. Nå blir det isteden ord mot ord.

Stabæk har også avslått et flertall bud over en halvannet års periode fra Molde, det seneste så sent som i mars 2020. Der kunne klubben, i tillegg til å fått igjen noen millioner i overgangssum, også klart å få på plass en videresalgsavtale. Stabæk har hardnakket takket nei hver eneste gang Molde har kommet på banen.

Med Ola Brynhildsen lyktes ikke Stabæk med sitt vågale pokerspill. De gikk «all in» med kløver to på hånda. Denne gangen ble de synet, og det skal nødvendigvis ikke Ola Brynhildsen ta all skyld for.

Noen ganger vinner man og noen ganger taper man - og kanskje har Stabæk også lært noe av dette.