Engasjementet rundt drittsekkene i dagens Eliteserie var stort. Spørsmålet er om det var verre før? Er dagens drittsekker kun mamma-gutter sammenlignet med dem som spilte tidligere på 2000- og 2010-tallet?
Her er mine største drittsekker mellom 2000-2019. Synonymt for de fleste på denne listen er at de har hatt enorm påvirkning på sitt eget lag i jakten på å bli bedre og vinne kamper.

1. Martin Andresen – Stabæk/Brann/Vålerenga
De fleste i dagens Eliteserie blekner når man sammenligner dem med Martin Andresen. Det var ikke sjeldent det svartnet i øynene på Skeidar-arvingen og han gjorde presis hva som helst for å vinne. Alt fra grisetaklinger til trashtalk, både på og utenfor banen. Få om noen var så usympatisk som Andresen i stridens hete, men i Bergen vil han bli husket med gullskrift og en som de elsket å ha på laget sitt. Han sto også opp for medspillerne sine og de fleste som følger med på fotball, husker da han vred rundt Joakim Perssons brystvorter 360 grader etter hans grisetakling på Eirik Bakke.
Joacims blogg
Karakter på spillerne: Han begynner snart å nærme seg landslagstroppen
I GÅR PÅ 12:11
2. Sead Ramovic – Tromsø ILRamovic drev med speilterapi og mente at han var guds gave til denne planeten. Han kom ofte i nevekamper med egne spillere på trening og det sier litt om typen. Tok i bruk alt av tjuvtriks på banen og var ufyselig mot motstanderne. Følte seg dolket i ryggen av pressen i TIL-perioden og hengte dem selv ut i media, og kalte journalistene i iTromsø, Mikke Mus-journalister. Det skjedde noe rundt bosnieren hele tiden og alt som oftest var det med negativt fortegn. Men som keeper var han enestående i TIL-perioden.
3. Bernt Hulsker – Molde/Vålerenga/Start/StabækHulsker var kontroversiell i store deler av karrieren, og hans oppførsel var viden kjent. Han elsket å fyre opp før og under kampene og hadde alltid en kommentar på lur. De fleste hadde en mening om Hulken. Han ble kalt filmer, skuespiller og juksemaker gjentatte ganger i karrieren. Roger Lange, Ragnvald Soma, Wehrmann og Arne Erlandsen er bare noen som har blitt satt ut av spill og latt seg provosere av spissens kunster ute på banen. Spørsmålet er vel om de ikke hadde en god sak til tider. Det skjedde nemlig en del ganger i karrieren at Hulsker hadde noen teatralske svanestup da han kom innenfor 16-meteren som lurte dommerne både en og to ganger. Røff i spillestilen og kom ofte med høye albuer og en del stygge etterslenger i duellene. Hulsker var en spiller motstanderfansen elsket å hate. 4. Anthony Annan – Start/Stabæk/RBKAnnan var ingen verbal person, verken på eller utenfor banen, men han var full av tjuvtriks. Rullebladet er alt annet enn pent og er det noen som forsvarer utnevnelsen grisespiller, er det han. Noen plukk av ufinheter han hatt for seg: Fingeren i rompa på Andre Muri, biting i brystet på Tor Hogne Aarøy, knyttneveslag på Lars Iver Strand og kloring på Vidar Nisja. Siden er det vel heller ingen som glemmer fingeren i øyet på Obi Mikel, selv om det ikke skjedde i Eliteserien. Legg dertil at han dro seg ikke et sekund for å lure dommeren med å filme til seg fordeler.
5. Aksel Berget Skjølsvik – Molde/Sandnes Ulf
Sintere spillere ute på banen enn Skjølsvik skal du lete lenge etter. Fra første til siste minutt løp han rundt og var forbannet. Konstant klagende på dommer og motspillere. Spilte på grensen hele tiden og når han sparket ned en motspiller, fulgte han stort sett opp med å skjelle dem ut. Han var ikke verdens beste spiller, men hadde en aura rundt seg som gjorde Sandnes Ulf bedre.
6. Ardian Gashi – Vålerenga/Brann/FFK/Odd
I tillegg til å gjøre suksess i Sverige ble han også pekt ut som Allsvenskans ”fulaste” spiller i 2014, av spillerne selve. Motiveringen var følgende: - Han gneller mest og kommer med mange stygge etterslenger. Det er vanskelig å ikke være enig med dem, Gashi var ekstremt usympatisk på banen, han kunne også være et mareritt mot egne spillere og trenere når det gikk han mot. Vinnerinstinktet var ekstremt og når det svartnet i øynene i stridens hete, klarte han aldri å holde bånd på seg selv. Det kunne i tillegg til en del drittslenging også komme en del stygge taklinger fra han.

7. Joakim Persson – Stabæk
Grisetaklingen på Eirik Bakke på Nadderud er en av de aller styggeste taklingene som har vært i norsk fotball. Det var heller ikke aktuelt å be om unnskyldning etterpå. Persson sa følgende til media:
– Næmen... Er det barnehagen vi går i eller? Skal jeg sende en blomsterbukett også? Er det det du mener, spurte en irritert Persson.
Nå skal det sies at på Stabæks egen hjemmeside gav han til slutt etter fra presset og ba om unnskyldning til Bakke. Men det kan jeg nærmest garantere var et krav fra klubben og ikke hans eget ønske. Persson var ikke akkurat noen sympatisk skolegutt på og utenfor banen.
8. Tobias Grahn – Vålerenga
Grahn går nok litt under radaren. Han var ikke noen grisespiller på banen, tvert imot, Grahn var nærmest en ballerina, det var også problemet. Vi har nok aldri opplevd en mer selvgod og egoistisk spiller i Eliteserien. Grahn elsket å høye seg selv til himmelen og mente at han var bedre enn alle rundt seg. Grahn løp kun fremover på banen og fikk han ikke ballen da han mente han skulle ha den, gikk han sur og gav fan. Det kan mange ganger være en ære å bli kalt drittsekk, men i Grahns fall er det ikke noe superlativ. På trening måtte de til tider ha to baller, da de spilte. En som Grahn kunne ha selv og den andre som resterende spillere brukte.

9. Eirik Bakke – Brann/Sogndal
Bakke kom hjem fra engelsk fotball til hardsatsende Brann og var det en ting han tok med seg fra balløya, var det den røffe spillestilen og taklinger som var i overkant av det motspillerne satte pris på. Enn om han ikke dro på seg så mange gule kort de første sesongene i Bergen, spilte han ofte på grensen og hans patenterende tofotstaklinger terget på seg halve Eliteserien.
10. Steffen Ernemann – Sarpsborg/Viking/Sogndal
Ernemann var en av spillerne Sarpsborg bygde laget sitt rundt, og ekstremt viktig i perioden da dem etablerte seg i eliten. Utenfor banen var Ernemann eksemplarisk og en leder med stor L, men når han kom inn på det grønne rektangelet var han direkte uspiselig, trening som kamp. Det var rullegardin ned og han gjorde alt for å vinne. Han klagde på det meste og kunne være direkte nedlatende mot egne spillere. Det var flere av dem som ikke tålte danskens harde fremfart. Han påvirket dommere kampene igjennom og la ikke noe mellom, hverken i dueller eller verbalt. Mye stygge taklinger og det spilte ingen rolle om det var kamp eller trening. Be om unnskyldning? Nei, det fantes ikke i ordboka.
Sett denne?

Dette angrer Brann-profilen på: – Ingenting å tape på det

Joacims blogg
En «no-brainer» – men nå må de legge vekk Eggen-sammenligningen
20/09/2021 PÅ 18:00
Joacims blogg
Vurderer samtlige klubber før Deadline Day: – De har gått på veggen
30/08/2021 PÅ 07:14