• Se Strømsgodset - Bodø/Glimt søndag kl. 17 på discovery+
BODØ (Discovery):
Folk er travelt opptatte med å legge om til vinterdekk og en bitende vind stikker som små kniver på kroppen. I en bil stappet til randen av fotballer kommer en smørblid mann, omtrent så langt unna surfestrendene i Brasil det er mulig å komme, kjørende.
OBOS-ligaen
– De har opplevd ting ikke alle andre har
41 MINUTTER SIDEN
– Jeg kommer og henter deg, så drar vi på en kafe. Det går ikke an å være ute nå.
Thiago Martins er en av flere som sliter med å komme seg inn på Aspmyra – sin egen arbeidsplass – i disse dager, ettersom UEFA nærmest har overtatt kontrollen før selveste Jose Mourinho kommer med sitt AS Roma til Conference League-kamp mot den norske seriemesteren.
Spissen, som var med å skyte Bodø/Glimt opp fra nivå to etter å ha ankommet i 2007 og senere ikke fikk fortsette etter 2010-sesongen, er nå en av flere tidligere spillere som arbeider hver dag for å få frem morgendagens Glimt-stjerner.
Han tar seg veldig god tid til å fortelle sin historie, som er like interessant som den er fascinerende.
– En lang historie kort, forsøker Martins seg på.
Akkurat det viser seg å bli umulig.
Saken fortsetter under videoen.

Diskuterer ligaens beste spiller: Tre av fire som nevnes er fra Glimt

Sint på Glimt

Etter at han ikke fikk ny kontrakt i Glimt i 2010, var det slutt på fotballkarrieren. Da fulgte flere år med mange prosjekter.
– Jeg gjorde alt mulig. Jeg har jobbet her, på kafeen. Jeg var bartender, nede ved havet, fra 22 på kvelden til 04 om natten. Helt tullete. Jeg jobbet som bartender i USA også, men det er litt annerledes her når alle vet hvem du er, sier han og setter opp et stort glis.
Det gjør han ofte.
Med interessen for surfing fra hjemlandet forsøkte han seg på en online sjappe, og han tilbød seg å ta med folk på tur i naturen. Det var slik han fikk jobben som miljøarbeider på Bodø videregående, der han tok seg av elever med ulike utfordringer, som autisme, downs syndrom eller narkotikaproblemer.
– En sjef på skolen så den lappen jeg hadde hengt opp på et hotell i byen, og han hadde en elev som hadde det vanskelig, forklarer Martins.
Slik var den tilfeldigheten. Det har vært mange flere av dem i 45-åringens liv.
– Jeg var litt sint på fotballen. Da jeg var ferdig i Glimt, ble jeg overrasket over det og var ikke klar for å ta det neste steget. Da det skjedde var jeg veldig sint på Glimt og ville ikke mer fotball, forteller han om avgjørelsen om å legge opp i 2010.
– Jeg har også vært involvert i børsen. Prøvd å finne måter å betale for husrom på. Den tiden var forskjellig fra fotballen, men kjærligheten min til fotballen gjorde at jeg hadde lyst til å komme tilbake.
Det skjedde via Grand Bodø.
– Jeg jobbet med 15-16-åringer og et 4. divisjonslag. Det første året holdt vi oss akkurat, i den siste kampen, og vi feiret som om vi vant hele greia. Før jeg ga meg vant vi 4. divisjon. Det var en veldig god start på min karriere som trener.
Dermed hadde han to jobber. Skolen på dagtid og fotballen på kveldene og i helgen. Men uten utdannelse som miljøarbeider, var det lav lønn. På samme tid vokser akademiet i Bodø/Glimt enda mer.
– Ørjan og Runar Berg er gode venner. De spurte hva vi gjorde med akademi i Brasil. Jeg forklarte at i Brasil så betaler klubbene foreldrene for å få mulighetene til å få unger på akademiet. Her i Norge er det motsatt, vi foreldre må betale klubben for å få unger på akademi, sier Martins.
– I en klubb som Bodø/Glimt må akademi være prioritert. Engelskmennene med Greg (Broughton, utviklingsleder) har laget en ny struktur, veldig engelsk. Jan Erik Bjerk var trener da jeg spilte. Stig Johansen er trenerutvikler. Vi er alle forskjellige og jeg fikk min første mulighet til å jobbe med fotball på heltid.
(Artikkelen fortsetter under):

Kåre Ingebrigtsen og Thiago Martins

Foto: NTB

Det kom ikke gratis. Det var flere hundre søkere på jobben med G17-laget som hovedfokus, og selv om Martins nesten syntes det var i overkant med tre intervjurunder, fikk han jobben.
– Jeg tror de så vinnermentaliteten min, kjærligheten til fotball, intensiteten. Nå har jeg sjansen til å bli ferdig med lisensen og få mer erfaring.
For drømmen på sikt er å ta det neste steget.
– Jeg må vente på riktig tid og sted. Kanskje betyr det OBOS-ligaen eller andredivisjon. Å gå til Eliteserien med en gang, kan ende på to måter. Jeg har snakket med Kjetil (Knutsen) og Morten (Kalvenes) om det, og den første tingen de sier til meg, er at jeg må vente på rett tid og mulighet, og ikke satse alt på noe som ikke blir bra.

Glemmer ikke å låse døra

– Men spillerutvikling, da. Hva gjøres riktig i Glimt, hva gjøres feil i Norge, hva er du opptatt av?
– Det er veldig gode spørsmål. Hvis du snakker om taktikk, teknikk og alt det der, tror jeg de aller fleste er på samme plass. Der vi tenker forskjellig, er den mentale delen. Jeg tror det er der vi må jobbe mer. Spillerne må forstå det med å være klar til trening, til kamp, at de må jobbe hardt. Jeg tror det er det viktigste, sier Martins.
Han bruker sin elleve år gamle sønn som eksempel.
– Når jeg ser min sønn, jeg prøver å hjelpe ham med alt jeg vet om livet og fotball. Jeg synes vi i Norge ... Vi bor i et Disneyland. La oss være ærlige. Norge er det letteste landet å oppdra en familie og et barn i, sier brasilianeren og ler igjen.
– Jeg ville aldri latt ham gå alene hjem fra en venns hus klokken 20 på kvelden i Brasil. Her går det fint. Jeg er fra Brasil, så jeg låser døra på huset mitt. Jeg kjefter på kona mi når hun glemmer å låse døra. Men det er Bodø, det går jo fint likevel.
– Jeg er ikke slem med ham, men jeg prøver å lære ham å være ansvarlig. Gjøre riktige valg. Han er elleve år og kan lage mat selv. Jeg tror mange foreldre i Norge gjør det for lett. «Pappa, jeg skal ha penger. Okei, vær så god.» Utenfor Norge er det ikke slik.
For to år siden havnet Martins på sykehus. Han har magesår, og hadde såpass med smerter at han ikke greide å røre seg. Ambulansen kom og han tilbragte fire netter på sykehus.
– Det var min første gang på sykehus i Norge. Jeg sov der, fikk mat, dessert, gode senger. Jeg kom ut og det var en disk, og jeg spurte hvor jeg skulle betale. De så rart på meg og sa at jeg bare skulle dra hjem, fordi jeg betaler jo skatt. Du betaler skatt i Brasil også, men du får ikke det der.
– Og første gangen jeg ikke hadde jobb, gikk jeg på NAV. Da også, få penger fordi du ikke har jobb? Vi har et skikkelig godt system. Vi går på skole, gratis. Det er ikke noe problem. I Norge er det kanskje for lett. Du får ikke den «jeg må kjempe for det».
Saken fortsetter under videoen.

Glimt-spiller imponerer eksperten: – Han har utviklet seg

Fikk kynisme-kjeft

Tilbake til fotballbanen. Martins var ny i jobben i Glimt. Klubben – seriemesteren – som ofte uttaler at de ikke er opptatte av resultat, men av prestasjon og utvikling.
Det ble tidlig en stor diskusjon.
– Det var det da jeg kom på akademiet. Jeg har en sterk vinnermentalitet. Jeg kan bli mye noen ganger, på sidelinjen. Jeg kan bli for mye. Men denne vinnermentaliteten, for meg ... jeg tror det er en måte å lære på også. Du får mye utvikling av å vinne. Å finne en vanskelig måte å vinne på. Så det er en stor diskusjon, sier han med nok et smil.
Han drar et nytt eksempel. Laget hans spilte en bortekamp, og Martins forteller at de ledet 4-1 foran en del tilskuere. Så fikk de rødt kort.
– Det ble 4-2, så 4-3. Da begynte jeg å gi beskjeder. «Keeper: gå ned, hal ut tiden, steng kampen». Det var ti minutter igjen. Da fikk jeg beskjed om at jeg ikke har lov å gjøre det. Spillerne skal finne det ut selv. Vi tapte 5-4, ler treneren og løfter kaffekoppen.
– Jeg sa fra at vi taper kampen hvis vi ikke gjør det der. Men de mente det var greit og at spillerne må lære det selv. Hva er riktig måte? Det er vanskelig, slik er fotball.

En morgen på stranda

Thiago Martins ble født i Brasil for 45 år siden. Han har foreldre, familie og hus der.
Vi skrur tiden tilbake, til Sao Paolo.
– Jeg spilte i Sao Paolo, for en stor klubb. Da jeg var 16-17 år klarte jeg ikke proffnivået, og de stengte døra. Faren min slet og jeg måtte finne meg en jobb og tjene penger. Det gjorde jeg allerede fra jeg 13-14, men nå var det kritisk.
Martins fikk seg jobb med å kopiere på en maskin i et advokatfirma. Hver dag kom han hjem med svarte hender. Da han spurte hva han kunne gjøre for å ta det neste steget i firmaet, var svaret alltid at han måtte lære seg engelsk.
Derfor ble det USA.
– Jeg tenkte lenge. Jeg hadde ingen utdannelse, jeg var i militæret og de barberte hodet mitt og behandlet meg som dritt. Entusiasmen min var surfing og den livsstilen, og jeg jobbet hardt for å tjene litt penger og skaffe et turistvisum til USA. Det tok meg et nytt år, og jeg hadde 1000 dollar da jeg dro. Jeg var hjemløs etter noen uker og bodde på gaten.
For i USA var ting annerledes. I Brasil kunne han gå inn på en kafe, spørre om jobb og få betalt i hendene etter endt dag. I USA var det skjemaer, søknader og andre systemer.
– Jeg kunne ikke fylle ut skjemaene. Jeg skjønte dem ikke og kunne ikke engelsk. Etter bare tre måneder gikk visumet ut, og som de fleste andre fra Brasil i USA, endte jeg som ulovlig innvandrer. Jeg var der ulovlig i ett år, minst.
En dag våknet Martins på stranda. Han hadde brukt sine siste 20 dollar på en sovepose og lagt seg til rette.
– Jeg våknet og så at de satte opp mål på stranda, til en turnering i strandfotball. Jeg så noen meksikanere, og klarte å snakke nok med dem til å forklare at jeg kunne spille. De trengte en keeper og satte meg i mål.
– Men, selvfølgelig kan ikke amerikanere spille fotball i sanda. På den tiden kunne ikke så mange spille fotball i det hele tatt der. Jeg sa: «Jeg er brasilianer, gi meg ballen så skal jeg vise dere.» De så at jeg var god og satte meg utpå. Vi vant turneringen.
Det var den turneringen som skulle bli starten på det neste kapittelet.
– De spurte hvor jeg bodde, og jeg svarte «her", på stranden. De sa de hadde en sofa. Så da begynte jeg å bo hos en meksikansk familie. Jeg lærte meg spansk og de jobbet med blomster. Fra 04 til 15 kuttet jeg blomster, og de ga meg gratis mat og jeg bodde på sofaen.
– Så vasket jeg opp på en restaurant, med ulovlige tillatelser og falske papirer. Jeg gjorde så mye ulovlig. Men de hadde en «Sunday League» de spilte i, og sa jeg kunne få 20 dollar for hvert mål jeg scoret. Jeg stilte selvfølgelig opp og scoret fem mål. Så da fikk jeg 100 dollar. Det var veldig mye penger for meg på den tiden, gliser Martins.

Endelig senket skuldrene

En ting leder til en annen. En midtstopper på det andre laget fant en tolk og forklarte at han var hovedtrener på universitetet.
– Han lurte på om jeg ville gå på skolen og spille fotball, med stipend. Hva er sjansen?
– Slik startet fotballkarrieren min igjen. I Brasil var døra stengt, jeg var ikke god nok. Men da startet det. Jeg spilte på universitet i fem år og ble etter hvert plukket opp av en MLS-klubb i en draft. Datidens LA Galaxy. Jeg spilte på andrelaget i tre år, før jeg signerte kontrakt med DC United i MLS etter det.
(Artikkelen fortsetter under):

Thiago Martins

Foto: NTB

Da kunne han også dra tilbake til Brasil og skaffe seg studentvisum.
– Og nå er jeg i Bodø. Hva er sjansen? gjentar Martins mens han kikker ut på sentrum av byen og fjellene som ligger i bakgrunnen.
Han ville bli. Han synes det er en fin plass å bo. Sønnen han fikk i tiden som Glimt-spiller er nå elleve år, spiller fotball og har ifølge Martins et stort potensial.
– Jeg er tilbake i Glimt. For første gang i livet har jeg fast jobb. Jeg får slappet av litt, senket skuldrene. Jeg vet at pengene kommer hver måned. Det er ikke noe problem.

Fra New York til ... Bodø

Men overgangen til Bodø da han ankom første gang, var stor.
– Jeg var sjokkert. I MLS er det to typer spillere; det er superstjernene som tjener pengene og så er det vanlige spillere, som meg og 80 prosent av de andre. De tjener 20-25.000 dollar i året. De er eid av ligaen. Ligaen fant ut at det var flere brasilianere i Colorado, så jeg ble sendt dit. På en måte var det moro, for jeg har venner i omtrent alle lag.
– Jeg spilte med (Hristo) Stoichkov. Det var en herlig erfaring. Han snakket ikke engelsk og spurte meg alltid hva trenerne sa. Han fortalte historier om da han spilte med Romario og festet. Jeg vant ligaen en gang. Det var veldig gøy og lærerikt. Så kom jeg hit, sier han og ler.
For det var litt av en overgang. Fra bare å ha bodd i storbyer, som Sao Paolo, Denver, Los Angeles, Pittsburgh og New York. Til Bodø. Fra byen som aldri sover, til byen der kulda ofte tvinger folk innendørs.
– Bodø/Glimt var virkelig en liten klubb, og profesjonaliteten og failitetene var helt annerledes. I USA hadde du fem-seks fysioer som ventet på deg om du trengte teip. En stor stadion, penger for å spise ute, store hoteller.
– Så kom jeg til OBOS-ligaen og en liten klubb. En liten by. Jeg bodde på hotell og gikk min første tur her, i november. Jeg måtte spørre dama på hotellet hvor alle menneskene var og om dette var byen eller en forstad. Hun svarte at jeg var midt i sentrum. Hva i helvete, ler han på norsk med sin søramerikanske aksent.
Nå er det en annen hverdag, selv om klubben fortsatt drømmer om ny stadion.
– Før spiste du en banan etter trening og gikk hjem. I dag får de mat før kampene, absolutt alt er mye mer proft. Nivået er veldig høyt og klubben tok en ny retning, med fokus på akademi. Du må produsere spillere og selge dem for å tjene penger, det er den eneste måten en liten klubb fra en liten by kan overleve på. Så må du lage nye og få dem opp på A-laget.
– Jeg kan ingenting om økonomien i klubben, men vi får mye penger for Conference League nå. Kanskje må vi ikke selge alle de neste årene, men det er slik vi må drive uansett. Være forsiktige og ikke kjøpe for mange dyre spillere, for det kan plutselig gå dårligere. Jeg tror kanskje det neste steget for klubben er bedre fasiliteter. Trene når vi vil, at akademiet ikke må vente på A-laget, bedre plass til kontorer. Vi er 12-14 stykker på et lite kontor. Jeg tror det er det neste steget klubben trenger.
Saken fortsetter under videoen.

Spøkefull Mourinho tullet med Bodø-været

Håper på Mourinho-treff

I Bodø våknet man til snø dagen før dagen, og den offisielle pressekonferansen som egentlig skulle foregå i et telt utenfor stadion, ble flyttet innendørs grunnet sterk vind.
Onsdag kveld landet Roma, med Jose Mourinho i spissen, i Bodø for å møte Bodø/Glimt.
– Det er helt galskap. Jeg håper jeg får mulighet til å snakke med ham. Jeg snakker jo portugisisk og kan si «hallo, hva gjør du her. Er du kald?», gliser Martins.
– Det blir snø på torsdag!
Og da er vi tilbake på det med mentalitet. Martins tror det blir en vanskelig kamp for Roma, og at de ikke kommer hit til Norge og dominerer.
– Når du er spiller, og kommer til en vanskelig plass, det er kaldt, det er en liten by, det er kunstgress. Det kan være vanskelig å få den samme entusiasmen i spillet hvis spillerne er litt nede. Sammenlignet med deres standard, er det en drittbane, dritthotell, drittgarderobe, ler Martins.
– Fem prosent her, fem prosent her, det kan bli mye. Men for oss, vi har ingenting å tape. Hvis jeg skulle spille mot Roma ... jeg ville tenkt at jeg kanskje kunne få kontrakt med dem, som Jens Petter (Hauge) fikk med Milan. Jeg hadde gitt 100 prosent!
Det har Thiago Martins måttet gjøre før.
Og han har grepet de mulighetene han har fått.
Eliteserien
Derfor falt valget på Hertha Berlin: – En spennende klubb
EN TIME SIDEN
Eliteserien
Fotballklubbene i villrede etter koronatiltak: – Total forvirring
3 TIMER SIDEN