Toppmotivert Vilhjalmsson etter skademarerittet: – Var en knalltøff periode

– Det var veldig, veldig tøft. Jeg forventet ikke at det var så tøft, men jeg er ikke den første spilleren som går igjennom det. Det var litt opp og ned, med noen mørke perioder der jeg var alene i gymmen, kom hjem og ikke var i veldig godt humør. Men så var det noen uker og måneder der jeg var veldig motivert. Det var en knalltøff periode, men jeg tror den gjorde meg sterkere mentalt.

Islendingen tror mye av årsaken til at han var såpass langt nede, rett og slett er den enorme kjærligheten hans overfor spillet.

– Jeg har sagt det før i norsk media at jeg nesten er avhengig fotball. Jeg ser nesten altfor mye, og har spilt siden jeg var fem år og aldri opplevd sånne skader. Så blir det tungt og man vet ikke helt hva man skal gjøre med dagene. De første månedene var det en liten styrketrening, men jeg kunne ikke gjøre for mye heller. Jeg er glad for at jeg fikk god støtte hjemmefra.

Episoden der karrierens eneste alvorlige skade oppstod, sitter som brent fast i minnet. Vilhjalmsson gjenforteller det med en innlevelse han helst skulle vært foruten.

– Jeg husker det ganske godt. Jeg hadde hatt en utrolig god periode den sommeren, og scoret masse mål. Så fikk vi landslagspause rett etter Ajax-kampene. Det var fire dager fri og så treningskamp mot Strindheim. Fem minutter ut i kampen sto jeg feilvendt med mann i ryggen, ballen spratt foran meg og det kom en annen spiller og ... ja, hva skal man si? Jeg fikk i hvert fall kneet bøyd nedover etter en takling. Jeg husker stor smerte og at Tore Reginiussen og min gode kompis her, Johan Lædre Bjørdal, bar meg ut.

Men om innlevelsen var til stede i den beskrivelsen, er den slett ikke noe mindre da temaet skiftes til det lykkelige øyeblikket da han endelig kunne entre fotballbanen igjen, etter om lag ti måneder ute.

– Det var en fantastisk følelse. Jeg husker også da jeg bare fikk touchet ball på treningsfeltet på Marbella i fjor, jeg var som et barn som kan kjøpe godteri. Jeg var veldig glad for å løpe sideveis, og det er jo egentlig sinnssykt, men da begynte jeg å se utvikling hver eneste måned. Så kom jeg egentlig tidligere tilbake enn forventet. Støtteapparatet og fysioen i Rosenborg hjalp meg mye. Nå er jeg frisk og rask. Eller, rask vet jeg ikke, men i hvert fall frisk.

Det føles nærmest unødvendig å påpeke at det er en heltent nysignering som melder seg klar til tjeneste for sin nye klubb.

– Jeg tror det blir vanskelig å finne en mer motivert spiller i Norge. Det er utrolig, og jeg har begynt å leie ett minutt fra stadion, fordi det skal trenes. Jeg ser på det som en stor utfordring, og vet at de er veldig glade for å ha meg her i Vålerenga. Så handler det om at laget funker, for da lettere for meg å skinne. Det er en av tingene som er så godt med fotball, at det er et lagspill. Jeg er veldig spent.

Selv om kjærligheten til fotball er stor, er det èn ting som skiller seg ut for en som har spilt mest som spiss: Å score mål. Derfor håper nok VIF-utgaven av Vilhjalmsson på mest mulig spilletid der han trives aller best.

– De som har fulgt med i norsk fotball i lang tid, vet at jeg er en som blør for drakta. Jeg begynte å drite i statistikken min da jeg spilte i Rosenborg og hadde fem forskjellige posisjoner. Vi vant kamper og da er alle glade. Men jeg er en spiller som liker å være god i boksen, et godt oppspillspunkt og som jobber hardt. Min beste styrke er å gjøre lagkameratene mine bedre. Det er ingen tvil om at den beste følelsen fotballmessig er å score. Jeg er rimelig sikker på at jeg vil score mye, hvis laget fungerer, sier Vilhjalmsson, før han selv setter et verdig punktum:

– Jeg har en drøm om å jobbe innen fotballen etter karrieren, men jeg skal spille mye, mye lenger.