Stortalentet ble ødelagt av skader: – Klarer ikke å se på Eliteserien lenger

29. mai 2016: Mens de fleste på Marius Østvolds alder akkurat er trøtte og slitne etter en måneds russetid, bruker 18 år gamle Østvold helgen i Kristiansand. Han er med i Stabæk-troppen som møter Start i Eliteserien. Stabæk har full kontroll på oppgjøret og leder 4-0, blant annet etter scoringer av Ohi Omoijuanfo og Birger Meling, idet Marius Østvold kommer inn til sin eliteseriedebut. Han får bare to minutter på banen, men debuten er i boks.

8. mai 2019: Østvold jobber et par dager i uken på sportsbutikk i byen. Han venter på studieplass til høsten, håpet er Norges idrettshøgskole ved Sognsvann. Fotballen har han lagt helt vekk.

Østvold sitter på tribunen ved en kunstgressbane i Bærum hvor han har brukt utallige timer på å terpe. Touch, teknikk, overblikk.

Etter at han flyttet fra Porsgrunn til Fossum i Bærum, begynte han som 14-åring å spille for Stabæk. Talentet var enkelt å se, Østvold startet tidlig å hospitere for eldre lag i klubben.

Da han var 16 år, begynte han å trene med Stabæks A-lag. Flere ganger i uken var han med de «store» gutta.

Allerede som 15-åring debuterte han for Stabæk 2 i 3. divisjon. Da Holmlia ble slått 7-2, spilte Østvold med Sondre Solholm Johansen (Mjøndalen), Jeppe Moe (Stabæk), Daniel Granli (AIK) og Morten Thorsby (Heerenveen).

Østvold satt på benken da Stabæk møtte Haugesund i første seriekamp i Eliteserien 6. april 2015, som 17-åring. Selv om det ikke ble noen innhopp med Bob Bradley som trener, var erfaringen nyttig.

– Bradley var en trener som ikke valgte å sette inn oss unge selv om vi ledet 5-0, men erfaringen var verdifull, sier 21-åringen.

En drøy uke etter kampen mot Haugesund ble han kalt opp til G18-landslaget, som skulle spille turnering i Slovakia.

– Det var stort å være med og se hvor nivået var på de beste 97-spillerne i verden.

Han startet mot Tsjekkia og Canada i turneringen, og fikk innhopp mot Russland og Forente Arabiske Emirater. Norge endte på tredjeplass, med Eirik Horneland som trener.

For Stabæk ble Østvold sittende på benken gjennom hele sesongen uten noen innhopp. Klubben tok bronse med spillere som Birger Meling, Adama Diomande og Morten Skjønsberg.

Før 2016-sesongen var Østvold inne i varmen og startet alle oppkjøringskampene.

– Jeg håper selvfølgelig å få spille, det hadde vært drømmen, det. Jeg føler jeg har gjort meg fortjent til det også, jeg føler jeg har vist meg bra fram, uttalte han om spilletid mot Aalesund i serieåpningen.

Så, på overtid mot Mjøndalen i den siste treningskampen før seriestart, ble han skadd. Et leddbånd i ankelen røk.

To måneder senere var han tilbake. Han fikk eliteseriedebuten mot Start.

– Det var deilig endelig å få debutert, det var noe jeg lenge hadde sett fram til. Jeg var tilbake og klar for å gi jernet.

Østvold jobbet med å komme i kampform. Så fulgte en tung periode, som endte ille.

– Det var en tøff periode med mye kamper, både med 2.-laget og A-laget. I tillegg var det eksamensperiode på skolen. Jeg husker vi hadde spilt 2.-lagskamp borte mot Alta, og jeg kjente at kroppen var utrolig sliten. Så dro vi på treningsleir til Sverige med A-laget. Jeg ba ikke om fri, men jeg sa fra at jeg var sliten.

– Like etter havnet jeg i duell med Agon Mehmeti. Jeg røk korsbåndet, det gjorde jævlig vondt. Der og da tenkte jeg at det var litt digg å bli skadd, for da kunne jeg få en pause, sier Østvold lattermildt, før han blir mer alvorlig:

– Men det gikk fort over.

Sommeren og høsten gikk, og Østvold begynte opptreningen etter korsbåndskaden. Han fulgte opplegg og trente styrke hver dag for å bli klar igjen, men han trente for hardt. Det førte til operasjon i begge leggene og enda et skadeavbrekk.

På nyåret 2018 var Østvold endelig klar igjen. Han meldte overgang til favorittklubben Lyn, som skulle kjempe om å rykke opp til 2. divisjon.

– Jeg trente godt på vinteren og kom tilbake i form, men så røk alt av leddbånd i ankelen.

Det ble med fire kamper for favorittklubben i 2018-sesongen. Så ga han seg med fotball, ankelen ville ikke mer. Den sliter han fortsatt med. Han sier at han muligens må operere den uansett fordi den aldri blir helt bra.

– Det var dritkjipt å måtte gi seg. Fotball har vært hele livet mitt, og jeg har alltid ønsket å drive med det og se hvor god jeg kunne blitt. Det er det verste – å ikke se hvor god jeg kunne blitt. Jeg ser hvor mange kompiser som har lyktes som jeg var minst like gode som. Jeg vet jeg hadde hørt hjemme i Eliteserien.

Både Marcus Mehnert (Brann, utlånt til Nest-Sotra), Andreas Hanche-Olsen (Stabæk) og Markus Aanesland (Kongsvinger) trente han med hver dag på Norges Toppidrettsgymnas (NTG) i Bærum.

– Er det noe du angrer på når du ser tilbake på fotballkarrieren?

– Jeg gjorde alt jeg kunne og hørte på alt fysioterapeutene sa. Jeg var litt for utålmodig og kjørte på for hardt. Det angrer jeg på.

Nå har Østvold lagt fotballen helt bak seg. Selv om han fortsatt ser mye Premier League, med Chelsea som favorittlag, er det annerledes med Eliteserien.

– Jeg sliter med å være på kamper i Eliteserien. Jeg får en klump i magen og vonde minner fra skaden.

Den tidligere Stabæk-treneren Toni Ordinas håper å se Østvold i fotballen i lang tid fremover.

– Det er tøft å måtte gi seg, men med den fotballforståelsen han hadde, kan han bli en veldig god trener. Jeg håper han ønsker å holde seg i fotballen, sier Ordinas til NTB.

Spanjolen var lenge juniortrener i Stabæk, samt A-lagstrener etter at Billy McKinlay fikk sparken.

– Han scoret høyt på det tekniske og fotballforståelsen. Han hadde et stort potensial, men også mye uflaks. I en normal verden ville han utviklet seg enda mer, men skadene stoppet ham. Jeg håper han kan snu det til noe positivt.

Østvold forteller at han har hatt flere søvnløse netter hvor han tenker mye på skaden, og at han prøver å tenke på alt annet enn fotball, fordi han får en vond følelse i kroppen av det.

– Jeg prøver å glemme alt mulig og se fremover, men det er vanskelig. Akkurat nå frister det lite å jobbe med fotball, men om et par år kommer nok fotballgleden tilbake.

(©NTB/Even Lübeck)