Han er en humanist, lærer og et sosialt dyr på desperat søken etter stadig utvikling. I Drammen var han mer populær enn Martin Ødegaard og Sten Stensen kombinert. Alle digget «Super-Ronny». Han er vant til bruset fra de største arenaene i europeisk fotball, men hevder selv han like gjerne kunne trent et amatørlag i Spania. Han driter i pokaler - og han sammenlikner seg sjøl med en kunstner.
Ronny Deila (41) er i det hele tatt en ganske pussig skrue.
For de fleste startet Ronny Deilas trenerkarriere da han tok over Strømsgodset i 2008. For noen få i nærheten av Midjord i sentrum av Stavanger ble treneren født da han var trener i Brodd i en kort periode i 2005. For Ronny sjøl startet det ti år tidligere.
Eliteserien
Slo ned egen keeper og ble utvist da Viking snudde på overtid
28/11/2021 PÅ 18:00
– Jeg begynte å trene lag da jeg var 21-22 år og jeg trente blant annet Fredrik Nordkvelle da han var 15-16 år. Jeg var veldig tidlig interessert i trenerjobben, samtidig som jeg tok lærerskolen og jobba i Telemark Fotballkrets. Jeg har ubevisst hatt en veldig drive inn mot mennesker og ledelse.
Ronny Deila har alltid vært yngst. Eller. Ronny Deila har alltid vært sammen med mennesker eldre enn seg sjøl. I hvert fall ofte. Og han var ofte den, som på tross av alder, tok ansvar - og fikk ansvar. Han ble kaptein i Odd allerede som 17-åring. Han forteller om da han dilta i rævva på Erik Holtan og Tor Arne Sannerholt og Arne Sandstø «og den gjengen der».
– Det var et veldig sterkt miljø som det har blitt mange sterke fotballpersonligheter av. Arne (Sandstø) og Dag-Eilev Fagermo satt i korridorene i kretsen der og sugde til seg alt som svirret forbi… Tom Nordlie, Bård Borgersen, Jan Frode Nornes - du hadde så mange typer der som var skikkelig… vi var jækli.. vi hadde høyt under taket, da, og diskuterte veldig mye fotball. Det er klart at siden jeg var yngst der, så jeg fikk en «gratistur».
Men selv om det var i Grenland Deilas fotballhjerne virkelig fikk drivstoff, ble de siste årene mer minus enn pluss.
– Jeg var sur og grinete de to siste årene fordi jeg følte klubben sto stille - og det gjorde de, også. De gikk jo bakover etter at jeg reiste. Det gikk rett vest hele greia.

Utviklingskrigeren

Ronny Deila odd

Foto: Scanpix

Deila har snakket seg varm og er midt inne i et resonnement om hvorfor han ikke angrer på noe som helst når han likevel konkluderer med at joda, han angrer på at han ikke forlot Odd og Skien før han gjorde.
Jeg sloss hardt for at vi skulle utvikle oss videre, men fikk aldri noe gehør og da blir jeg vond å ha med å gjøre. Jeg er en utviklings-geek og jeg var ikke noe spesielt positiv for miljøet de siste to-tre åra. Da var jeg mer en verkebyll enn en som påvirker positivt. Man kan spørre seg om det var min, klubbens eller trenerens feil. Jeg mener selvfølgelig det siste. Uansett så burde jeg reist fra Odd. Jeg hadde et tilbud fra Vålerenga og klubbene var enige, men jeg hadde familie og to barn og lønna var for dårlig til å flytte, så det skjedde ikke, men jeg burde reist i 2002.
Likevel gikk det to år til før han forlot Falkum og Skien.
– At jeg kom meg vekk fra Grenland er det beste som har skjedd meg. Da fikk jeg se verden med andre øyne. Odd-stilen har jo gitt meg mye, jeg er veldig takknemlig og jeg var jo med å bygge den da jeg var der, men man blir jo litt hjernevaska. Det er andre veier til Rom, også.
Han mener likevel det er Tom Nordlie og Roy Hodgson som er de to trenerne som har påvirket ham mest.
– Tom hadde størst innflytelse på meg som spiller. Han satte fotballen i et system for meg. 4-3-3, overtall og indreløpere og alt det der skjønte jeg ikke før Tom hengte det på tydelige knagger. Det gjorde at jeg utviklet meg veldig mye. Jeg er også veldig glad for at jeg hadde Roy Hodgdon i Viking. Det var en totalt motsatt fotballstil enn det jeg var vant med, men i ettertid har jeg lært mye om ledelse og skjønt hva han egentlig dreiv med. Han sa ting på fem minutter som jeg brukte en halv time på. Fire ord kunne gi åtte tydelige bilder i hodet mitt. Metodikken hans på hvordan han fikk inn de prinsippene så grisetydelig, har jeg i ettertid skjønt at var på et høyt nivå.
Veien til suksess som trener startet som spillende assistent for Dag-Eilev Fagermo i Strømsgodset i 2006, og da Fagermo dro til Skien og Odd to år etter fikk Deila hele ansvaret i fanget.
– Fra jeg var 20 år har jeg tatt bevisste valg med tanke på å få en karrière som trener. Nå har jeg lykkes. Jeg er veldig stolt og fornøyd, sa Deila til Drammens Tidende i januar 2008. Da hadde sportssjef Jostein Flo akkurat sagt at de hadde brukt litt tid på prosessen, «men vi har fått førstevalget vårt» og direktør Tom Berntzen fulgte opp med at «dette er en veldig god løsning for Strømsgodset».
Det første året berget klubben seg akkurat fra nedrykk, og året etter - da klubben igjen kjempet mot nedrykk, valgte Godset - til manges overraskelse - å forlenge kontrakten med Deila. «Det var full jubel i spillergruppa da jeg fortalte at Ronny forlenget med oss. Ronny er en populær trener som er fotballfaglig veldig sterk», sa Flo. Den vurderingen begynte for alvor å bære frukter året etter. Cupgull og sjuendeplass i 2010, åttendeplass i 2011, sølv i 2012 og så - det utrolige gullåret i 2013.
– Den dagen da vi slo Haugesund… Drammen hadde ikke vunnet på 40 år og det var kaos i byen, da må jeg innrømme at det kom en tåre. Jeg skjønte hva jeg var med på og da vi vant ble jeg helt utlada - å se hvor mye det betyr for en by, det var stort.

En helflaske på styrten

Deila seriegull Godset

Foto: Scanpix

Det går mange historier fra den historiske kvelden i 2013. En av dem er fra pausen på «Marrern». Haugesund sto imot og Godset greide ikke score. På Lerkendal ledet RBK 2-0. Gullet holdt på å glippe, og da dommer Svein-Erik Edvartsen blåste til pause var tenningsnivået rimelig høyt i Godset-garderoben. Deila samlet teamet sitt - som han alltid gjorde før han snakket med spillerne - og inne i det lille rommet kokte det nesten over. Banking i veggene, sinne, frustrasjon, og et veldig høyt lydnivå. Jostein Flo - som alltid kom ned i pausa - kylte en flaske vin ned på styrten i et forsøk på å roe seg selv ned. En hel flaske. Rett ned.
– Haha, det kan sikkert stemme det, men jeg kjente sjøl også at det kokte i huet på meg fordi det var så krampaktig og vi var så redde. Hadde det vært fem år tidligere så hadde jeg gått inn og ropt og skjelt til spillerne. Men i stedet gikk jeg inn og spilte et skuespill foran alle spillerne og så gikk vi ut og vant 4-0. Jeg skal ikke si det var derfor, men hver gang jeg har mista huet i pause og skjelt ut folk så, har vi blitt dårligere etterpå. Å klare å holde hodet kaldt og være skuespiller er viktig.
Han er tydelig stolt over det han og klubben fikk til de fem årene han var i klubblokalene på Gulskogen.
– Vi brøt ned noen barrierer i Strømsgodset. Vi skulle vinne hele dritten og så gjorde vi det. Vi vant alt. Jeg tror aldri jeg kommer til å oppleve å gjøre en sånn prestasjon en gang til. Å vinne med en klubb som Strømsgodset på den måten vi gjorde det på, det er… jeg vet ikke om noen andre lag som har gjort det - kanskje Moss i 1987. De andre har brukt penger de ikke hadde. Det gjorde ikke vi i Godset. Klubben satt igjen med en haug av penger på konto i tillegg til titlene. Godset kommer alltid til å ha et spesielt sted i hjertet mitt. Menneskene, kulturen. Det kommer alltid til å være helt spesielt for meg.
Han virker nesten overrasket ennå når han snakker om perioden på «rette sida av byen», Strømsø. «Vi solgte spillere hele veien og vi erstatta dem med unggutter. Plutselig kom Stefan Johansen og tok over etter Abu og var helt «king kong» og årets spiller i serien det første året. Lars-Christopher Vilsvik kom fra tredjedivisjon i Tyskland. Adam Larsen, som VIF ikke ville ha, kom også. Uansett hvem du var så ble du bedre da du kom til Godset. Ingen ville reise derfra med mindre de ble proff. Den historien der, det er det som gjør...
Ronny Deila blir litt rørt. Litt varm og litt ettertenksom. Strømsgodset har en helt spesiell plass i hjertet hans, og likevel måtte han videre. Strømsgodset hadde ikke mer å gi en alltid utviklings-søkende Ronny Deila. Derfor ble det Skottland og Celtic. To klin kokos år. To år han ikke ville vært foruten selv om det hendte at han fryktet for egen helse etter at han forlot trygge Drammen.
Jeg følte at jeg var i komfortsonen. Jeg var i Drammen, hadde familien rundt meg, hadde lyktes i flere år og kunne tape en del kamper før det ble noe stress. Vi hadde et lag og en kultur som fungerte, vi kjente alle dommere og motstandere. Alt var trygt og godt. Så tar du steget ut i utlandet og jeg hadde aldri bodd i utlandet før. Du kommer til Glasgow aleine. Det er nytt språk, klubben er 50 ganger større, det er ti millioner fans, fotball er religion, du må vinne hver eneste helg mot helt ukjente motstandere. Du styrer en klubb med 450 ansatte. Du er ikke bare stjerne, du er kongen. Alle gjør det du sier. Å stå der da som en landsens gutt fra Porsgrunn, det var en vanvittig overgang, og da gjør man et stort hopp… det er jo mange det har gått gærnt med, som du ikke har hørt så mye om og som du aldri hører noe om, heller, men det var et stort… det var et veldig stort hopp! Det var galskap og jeg skjønte ikke hva jeg sa ja til, men jeg hadde gjort det 100 av 100 ganger igjen.

Kunstnersjelen Ronny Deila

Deila Celtic

Foto: Scanpix

Han selv mener det hoppet endte med sportslig suksess.
– Minus Svennis så er jeg den skandinaven som har vært lengst i Storbritannia. For meg så var det suksess, iallfall når du ser hvor jeg kommer fra og hva jeg hadde gjort før.
Andre er uenige. Uansett er han nå tilbake i Norge og på Valle for - som han sier det selv - å male et bilde.
– Du maler jo et bilde for x antall tusen mennesker, og det bildet er jo et bilde du har lyst å like og for meg så er de ingrediensene kjempeviktige. Energi, tempo vinkler, motsatte bevegelser, lengderetning, målsjanser, press, aggressivitet.
– Er du en kunstner?
– Ja, det vil jeg si. Fotball er kunst, det er det ingen tvil om. Direktøren i Celtic, Peter Lawwell, sa til meg at «den jobben du har er kanskje den vanskeligste jobben man kan ha. Her sitter 60.000 mennesker hver tredje dag og du tegner et bilde for dem som de skal like». Det er en vanvittig utfordring, men det er også veldig sant. Det er sånn det føles. Du føler du styrer brikkene utpå der, og så skal du tegne et bilde som er rytmisk, riktig, balansert og suksessrikt. Men det er jo det som er gøy. Det er jo det jeg syns er kjempegøy.
Han omtaler seg selv om gjennomført humanist - han tror på det gode i mennesket og den beste følelsen i verden er å vinne.
– Jeg har ingen andre følelser som er bedre. Noe av de viktigste for meg, er å bety noe for andre mennesker. Materialistiske ting betyr ingenting for meg hvis du ikke deler det med noen. Når du reiser hjem fra stadion og har vunnet og spilt godt og hele stadion er i ekstase og de gleder seg til å komme tilbake til stadion igjen, da kjører jeg alltid en halvtime ekstra i bilen og er bare aleine og hører på musikk og bare nyter den følelsen. Det er en så sinnssyk rus. Det er en helt enorm følelse, sier 41-åringen - som hevder han ikke bryr seg om pokaler. Det er ikke det som definerer suksess.
– Jeg er en «utviklingsgeek» og driter i pokaler. Jeg var ikke en vinnende trener de første åra, jeg tapte veldig mye de første åra, men jeg bygde et lag. Ledelsesfilosofien min er basert på verdier. Jeg syns det er gøy å vinne en pokal og jeg syns det er gøy å vinne fotballkamper, men det er andre måter å måle suksess på, også. En ting er å utvikle spillere, en annen er å skape en stemning, tilhørighet og glede på stadion, en tredje er å skape opplevelser og slåss om medaljer - vinne gull, vinne cupfinaler og komme til Europa og en fjerde er å være i konstant utvikling. Det siste er minst like viktig for meg.
Han er trygg på at de skal lykkes med det i Vålerenga. Kanskje ikke allerede i år, men det kommer - det er Deila sikker på. Og da skal gullglisene på Lerkendal stivne.
– Det er ikke umulig å slå Rosenborg, det må være sånn som det var i Celtic. Da vi kom rundt så var det cupfinale ganger ti. Å slå Celtic var det største som kunne skje. Og sånn må det være med Rosenborg nå. De er mestere, og det skal være et helvete hvert eneste sted de drar. På bortebane skal de få den verste kampen i året fordi de har bøtta og den skal vekk fra Lerkendal!
Det er garantert ord som klinger godt på Vålerenga.

Deila vålerenga

Foto: Scanpix

Eliteserien
Null fyr i teltet: – Vi blir for feige
07/11/2021 PÅ 19:56
Eliteserien
Munnhuggeri før derbyet: – Stas for VIF å komme på besøk til storebror
05/11/2021 PÅ 17:09