«Å vinne en finale? Ubeskrivelig. Å tape den samme finalen? Tør ikke å tenke tanken...»

I 2004 plasserte den engelske avisen The Observer Superclásico på toppen av listen over «ting du må gjøre før du dør», og i samme artikkel omtalte de The Old Firm (Celtic vs. Rangers), som «en lek i skolegården» (!!). I Argentina handler det ikke om religion. Det handler om historie, politikk, tilhørighet og godt, gammeldags søramerikansk lynne.

River Plate og Boca Juniors er Argentinas to desidert største klubber. I et land med over 43 millioner innbyggere er det, ifølge statistikken, hele 70 prosent som holder med enten River Plate eller Boca Juniors. I tillegg kommer resten av de som holder med ett av de respektive lagene fra resten av Sør-Amerika eller resten av verden. Vi snakker enorme fanskarer.

Begge klubbene har sitt utspring i La Boca, en bydel i havnedistriktet i Buenos Aires. River Plate ble stiftet i 1901, Boca Juniors fire år senere. I 1925 bestemte River seg for å flytte til bydelen Núñez litt lenger nord – en bydel som tilhørte det finere sjiktet av Buenos Aires. Siden da ble Boca referert til som «arbeiderklassens klubb», mens River ble klubben for aristokratene – de rike, og klengenavnet Los Millonarios har blitt hengende ved River siden da. Ikke at det er noe problem; River-fansen er stolte av å bli referert til som millionærer, selv om realiteten ikke nødvendigvis stemmer overens med klengenavnet.

El Superclásico foregår ikke bare på den grønne matten, den foregår også i aller høyeste grad på tribunen. Et sinnssykt syn av tifoer, farger og fyrverkeri er bare noe av det visuelle som hører med. Høylytte sanger i 90 minutter, og tribuner som rister av at folk hopper opp og ned gjennom hele kampen – alt dette finner du i Superclásico.

River-fansen refererer Boca-fansen som los canchitos – de små grisene og bosteros – gjødselplukkere, ettersom at La Bombonera, Bocas hjemmebane, ble bygd i et område i La Boca hvor det ble produsert gjødsel i gamle dager, og stanken ryktes å fortsatt henge igjen.

Det sies at man i Buenos Aires er enten eller. Enten er man peronister eller anti-peronister, enten holder man med tidligere president Cristina Fernandéz de Kirchner eller så er man overbevist om at hun burde tilbringe resten av sitt liv bak murene. Enten holder man med River Plate eller så holder man med Boca Juniors. Selv om dette kan høres ut som det er satt veldig på spissen, så er det fortsatt en sannhet i det.

Det første Superclásicoet mellom disse to gigantene ble spilt i 1913, en kamp som River vant 2-1. River Plate sin stadion, Estadio Antonio Vespucio Liberti, kjent på folkemunne som El Monumental ligger 16 kilometer fra La Bombonera. River sitt stadion er størst og huser dessuten landslaget når de spiller kamper hjemme i Argentina. Selve bygget til La Bombonera er bygd ganske spesielt, noe som gjør at det blir en annen intimitet og en helt spesiell akustikk som brer seg rundt på stadion på kampdag.

Sist lagene møttes i Copa Libertadores var i 2015 i Copa Libertadores' åttedelsfinale. Den første kampen på El Monumental endte 1-0 til hjemmelaget etter at uruguayaneren Carlos Sánchez hadde scoret på et straffespark i det 81' minutt. Returkampen på La Bombonera en uke senere ble både dramatisk og skandaløs.

Lagene gikk til pause på stillingen 0-0. På vei ut av spillertunnellen blir et par River Plate-spillere sprayet ned med pepperspray av Boca Juniors-supportere. Kaoset oppstår og kampen blir avbrutt. CONMEBOL (Sør Amerikas svar på UEFA), kaster Boca Juniors ut av turneringen, og tildeler de en stor bot, samt River Plate seieren. River Plate på sin side slår deretter Guaraní fra Paraguay i semifinalen og Tigres UANL fra Mexico i finalen, og henter dermed det store Copa Libertadores-troféet hjem for tredje gang i sin historie.

En annen kjent episode som skapte oppstyr var da Carlos Tevez, Bocas gullkalv, ble utvist i El Superclásico i 2004. Etter å ha scoret utligningsmålet i det 85. minutt i semifinalen i Copa Libertadores mellom Boca og River, feiret Tevez målet med å danse kyllingdansen foran River sine supportere. Tevez fikk marsjordre, men Boca slo ut River Plate på straffekonkurranse.

River Plate har tre Libertadores-titler; 1986, 1996 og 2015. Mens Boca Juniors sin storhetstid på kontinentet var på 2000-tallet, har River Plate fått en opptur etter 2010. Den gamle River-legenden Ramón Díaz avsluttet sin tredje periode som River-manager med å vinne klubbens, til nå, siste ligatittel. Dagen etter tittelen var i boks, sa han opp og dro til Paraguay for å bli landslagssjef. Flere navn florerte i mediene på hvem som kunne ende opp som River Plate sin nye sjef. Inn portene kom en annen River-legende: Marcelo Gallardo.

Gallardo hadde kommet opp igjennom Rivers berømte ungdomsavdeling og gått gradene helt opp til a-laget. Der var han med å vinne både liga og Copa Libertadores før han dro til Europa for å fortsette spillerkarrieren i Monaco. Sammen med vår egen John Arne Riise vant han Ligue 1 og den franske cupen og plukket opp Årets spiller i Frankrike-prisen - et bevis på at han var en av Ligue 1s største stjerner. I hans tredje sesong i fyrstedømmet røk han på en krasj med trener Didier Deschamps, og endte opp med å reise hjem til Argentina og River Plate, hvor han med kapteinsbindet rundt armen, hjalp River til et nytt seriemesterskap i 2004.

Gallardo dro så tilbake til Frankrike og denne gangen til Paris Saint-Germain, dog uten å vinne titler med hovedstadsklubben. I 2008 dro han over dammen til Washington DC og DC United, hvor han vant en tittel med MLS-klubben. Etter endt kontraktstid dro han hjem og signerte for River for tredje gang, men spilte bare en halv sesong før han endte opp med å dra nordover til Uruguay og Nacional de Montevideo. Der vant han ligatittelen etter å selv ha avgjort seriefinalen mot Nacionals erkerivaler Peñarol. Dette gjorde at Marcelo Gallardo er en av veldig få spillere som har vunnet en tittel alle landene han har spilt fotball i.

Gallardo la opp som fotballspiller rett etter ligatittelen var sikret og fikk umiddelbart tilbud om å ta over som manager for storklubben fra Montevideo, hans første jobb som trener. I 2011-12 sesongen ledet han Nacional til nok en ligatittel, hans første store tittel som trener. Dette ble også den første og eneste tittelen for Gallardo som manager for Nacional før han sa opp og flyttet tilbake til Buenos Aires.

Den 6.juni 2014 ble Gallardo presentert av Rodolfo D'Onofrio, Rivers styreformann, som Díaz' etterfølger for La Banda Roja (det røde båndet). I sin første sesong med ansvaret kjempet River på to fronter, hjemlig liga og i Copa Sudamericana, Sør-Amerikas svar på Europaligaen. De to evige rivalene skulle møtes i semifinalen i Copa Sudamericana, og Gallardo valgte å spare spillere før oppgjørene, noe som resulterte i at River tapte ligamesterskapet til Racing Club, erkerivalene til Independiente, med to fattige poeng.

I Copa Sudamericana skulle det dog gå veien, og etter å ha slått ut Los Xeneizes i semifinalen, vant River mot Atletico Nacional fra Colombia 3-0 sammenlagt. Keeperen til Atletico Nacional var forøvrig Franco Armani, River Plates udiskutable målvakt i dag. Underveis i sesongen ledet Gallardo et River-lag som slettet en 85 år gammel rekord med 32 ubeseirede kamper på rad ved å spille angrepsfotball fra øverste hylle. Tapet som endte rekken kom faktisk mot Racing Club på El Cilindrio i seriefinalen.

River tok to nye interkontinentale trofé under Gallardo: Recopa Sudamericana (tilsvarende UEFA Supercup), mot San Lorenzo de Almagro fra en annen del av Buenos Aires, og så Copa Libertadores 2015, med gamle helter som Fernando Cavenaghi og Pablo Aimar i troppen.

Heller ikke i årets Copa Libertadores har det vært fritt for dramatikk, og det senest i semifinalene. Mens Boca komfortabelt slo Palmeiras fra Brasil 4-2 sammenlagt, fikk River det tøffere i sin semifinale mot fjorårsvinneren Grêmio, også fra Brasil. I Copa Libertadores er det slik at det i utslagsrundene alltid er det det høyest rangerte laget som skal ha fordelen av hjemmebane i siste kamp, altså hadde River hjemmekamp i første semifinalekamp mot Grêmio. På El Monumental tapte River 0-1, og hadde et veldig vanskelig utgangspunkt før returoppgjøret i Porto Alegre en uke senere.

Der tok hjemmelaget ledelsen 1-0, før River Plate ved colombianeren Rafael Borré, utlignet til 1-1 ti minuntter før slutt, med en scoring Grêmio ville ha annullert for hands, selv om tv-bildene viste at det ikke var hands. Så, fem minutter senere, tar det helt av på Arena do Grêmio. I sin jakt på målet som vil sende River til finalen i Copa Libertadores, angriper River fra høyre kant. Et innlegg ender opp rett utenfor 16-meteren, og i beina på spissen Ignacio Scocco, som fyrer mot mål. Skuddet endrer retning i Grêmio-forsvarer Bressan. Scocco roper febrilsk på straffespark, mens dommeren vinker på hjørneflagget og signaliserer corner til River Plate.

Det tar ikke lange stunden før dommeren bestemmer seg å ta i bruk VAR-teknologien, og etter å ha sett på tv-bildene i fra alle mulige slags vinkler og oppdaget at ballen streifer hånden til Bressan og endrer retning, vurderer den uruguayanske dommer Andrés Cunha situasjonen til at det er straffespark til River Plate og gir gult kort til Bressan. Da braker det løs. Straffen som ble idømt da kampuret viste 86:50 blir ikke gjennomført før uret viser 94:46, altså over åtte minutter senere på grunn av heftige protester.

På tidspunktet 94:46 på Arena do Grêmio i Porto Alegre finter Pity Martinéz Grêmio-keeper Marcelo Grohe til venstre, før han iskaldt setter ballen i motsatt hjørne. 2-1 til River Plate og de er i Copa Libertadores-finalen 2018!

Men dramatikken er langt fra over. Etter kampen legger Grêmio inn en offisiell protest til som går på River-trener Marcelo Gallardo. Det viser seg nemlig at Marcelo Gallardo, som før returkampen i Porto Alegre får tildelt et forbud mot å oppholde seg på sidelinjen eller å kontakte spillerne sine under kamp, har brutt dette forbudet.

I pausen på stillingen 1-0, hadde Gallardo sneket seg ned i garderoben til River. I andre omgang blir han dessuten fanget opp av tv-kameraer på stadion hvor det ser ut som han har en walkie-talkie, og han gjør lite for å skjule verken det ene eller det andre. Klagen til River blir ikke tatt til følge, Gallardo får ikke være til stede på La Bombonera i første kamp lølrdag, han får ikke være på sidelinjen i returoppgjøret på El Monumental om to uker.

Det er ingenting jeg, eller resten av hinchas-ene til River Plate vil enn å «ta rotta på Boca Juniors». Å snyte Boca for Libertadores-tittelen vil være så uendelig deilig. Bocas fans har hatt det morsomt på vår bekostning med det berømte nedrykket fra Primera División i 2011. Nå kan vi endelig få vår etterlengtede opptur. Sangene som Boca-fansen synger om vårt nedrykk kan høres gjennom 90 minutter på La Bombonera når Boca-fansen håner tilreisende River-fans i ligakampene. Du kan høre de enda lenger om Boca vinner.

I El Superclásico-finale nummer en blir de nok sunget på La Bombonera, men tilreisende fans vil ikke få muligheten til å synge tilbake. Det var oppe til vurdering av CONMEBOL å tillate bortefans for første gang på mange år, siden de nå møttes i en finale. Denne tanken ble fort lagt bort da det ble vurdert for farlig å tillate bortefans på La Bombonera og El Monumental. «Har de ikke politi og andre som kan ta tak?», lurer du sikkert på. Joda, det er både politi og opprørsstyrker tilgjengelig, men sannheten er at det er en høyrisiko-kamp uten sidestykke, og det er rett og slett overhengende fare for opptøyer, uansett hva utfallet blir.

Som en kjent skotte en gang sa: “Some people think football is a matter of life and death. I assure you, it's much more serious than that". Sjelden, eller aldri, har vel det sitatet vært mer riktig å bruke enn i denne sammenhengen.

Forrige søndag i Apóstoles, en søvnig småby i Misiones, nord i Argentina på grensen til Brasil og Paraguay, hundre mil fra storbyen Buenos Aires, møtes to middelaldrende mannfolk; Arturo og Oscar i huset til førstnevnte. Arturo og Oscar er tidligere svigerbrødre. De hadde holdt på både vennskapet og kontakten ved like over mange år etter ekteskapet til Arturo gikk fløyten med Oscars søster. Begynnelsen av historien høres ut som en hvilken som helst begynnelse på en rolig og lykkelig historie, men denne historien har dessverre ingen lykkelig slutt.

Enden på denne historien er at Arturo står hjelpeløs og ser på at huset hans brenner. Verken brannmannskapene i Apóstoles eller hans naboer med sine bøtte klarer å redde huset fra å brenne til grunn. Hvorfor brant huset til Arturo? Fordi Oscar, hans gode venn og tidligere svoger, hadde satt fyr på det etter en opphetet diskusjon om hvem som kom til å vinne Copa Libertadores finalen 2018: River Plate eller Boca Juniors?

Når noe slikt kan skje 1000 kilometer fra Buenos Aires, så kan man tenke seg til hva som kan skje om det blir opptøyer i hovedstaden som følge av Copa Libertadores 2018. Det er selvsagt en situasjon politikerne og politiet vil unngå for en hver pris, men sjansen er overhengende for at noe skjer.

Dette er det siste året at det arrangeres to finalekamper i Copa Libertadores-finalene. Fra og med sesongen 2019 skal turneringen over på et format likt sitt europeiske motstykke Champions League: Én finalekamp på et forhåndsbestemt stadion på det Sør-Amerikanske kontinentet for å gjøre finalen så nøytral som mulig, hvor fans av begge lag er tilstedeværende. For en måte å avslutte to-kampers systemet på.

Det er i grunn ganske så surrealistisk å sitte i Norge og holde med en klubb hvor det er så mye følelser involvert. Det er vanskelig for den gjenge nordmann å skjønne hvor mye El Superclásico betyr for folk i Argentina. Jeg håper at folk får øynene opp for denne fantastiske fotballklubben som River Plate er og at fotball på det Sør-Amerikanske kontinentet er minst like spennende som den europeiske.

Jeg håper av hele mitt hjerte at den 24.november, rundt midnatt, så kan River feire sin fjerde tittel i Copa Libertadores og at vi kan gni det inn ovenfor Boca-fansen. Alle som holder med et fotballag kjenner følelsen av å vinne en fotballkamp mot sine erkerivaler. Å vinne en finale? Ubeskrivelig. Å tape den samme finalen? Tør ikke å tenke tanken...

Jeg vil herved ønske alle en riktig god finale og fotballopplevelse og sende en stor takk til Eurosport Skandinavia for å sikre seg rettighetene til dette fantastiske oppgjøret! La de hvite og røde vinne!