Når Eurosport mimrer tilbake i serien «Magiske OL-øyeblikk», kommer man selvfølgelig ikke utenom Jon Rønningen.
Den lille, store bryteren som på det verste ikke kunne gå i fred på Karl Johan. Bryteren som aldri trivdes best i rampelyset eller foran kameraet.
Tokyo 2020
Tokyo 2020 - ROC mot Uzbekistan - Wrestling Men's Freestyle 74kg - 1/4F – OL-høydepunkter
05/08/2021 PÅ 06:21
Det gjør han ikke nå heller.
Men i idretten sin gikk han «all in», og var ifølge lege Thor-Øistein Endsjø den best trente utøveren i Norges OL-tropp. På sitt sterkeste kunne han løfte tre ganger sin egen kroppsvekst i benkpress.
– Jeg ofret vel egentlig alt. Men jeg elsket også det jeg holdt på med. Bare å få reise rundt og bryte med de beste, selv om jeg tapte, var en enorm opplevelse, minnes han.
Og han leverte i en periode der norsk toppidrett delvis lå med brukket rygg. Vinter-OL i Calgary i 1988 var mislykket. Norge hadde ingen gull i Los Angeles i 1984. Rønningens gull i Seoul i 1988 var det første norske i sommer-OL på 12 år.

Tilfeldig bryte-start

Det begynte i en boligblokk på Ammerud. Sammen med broren Lars, også en utrolig god bryter, trente Jon knallhardt. Løping, vekter, langrenn, fotball; alt de så på TV. Under faren Pers strenge regime.
– Han la grunnlaget for oss. Det ble jo lagt merke til da vi drev og løp rundt blokka der, som er 850 meter lang, med 20 runder, sier han med et smil.
– Jeg tror han var aller mest opptatt av at vi skulle være i veldig god form. Jeg vet ikke, men vi var litt små i vekst sammenlignet med de andre, så han ville at vi skulle være i veldig god form, i tilfelle ... ting skulle skje.
Jon og Lars brøt på stuegulvet, uten regler. Det gikk hardt for seg, og det var mange ganger det var kutt i panna og sprekk i leppa. Ifølge ham selv var det nok veldig tilfeldig at de i det hele tatt begynte med bryting.
– Jeg husker at det var en gammel bryter i blokka som la merke til meg og Lars. Vi drev og brøt litt på gressmatta og han la merke til oss, og tipset om at det fantes en bryteklubb nede på Dælenenga, Sportsklubben av 1909.
Det gikk bedre og bedre da han begynte å lære seg triksene. Rønningen debuterte på landslaget i 1978 og vant sitt første NM i 1979.
Allerede i 1980 var Jon aktuell for sitt første OL, i Moskva. Men han husker godt da han under EM i Tsjekkoslovakia i forkant sto klar til kamp med bryterdrakta på, men nærmest i siste sekund fikk beskjed om at Norge hadde bestemt seg for å bli med på en internasjonal boikott i protest mot Sovjetunionens invasjon av Afghanistan.
(Artikkelen fortsetter under):

Lars og Jon Rønningen

Foto: Scanpix

Gjennombruddet

Dermed ble lekene i Los Angeles de første for nordmannen, som ikke var regnet som favoritt hverken hos ham selv eller omgivelsene. Det endte med femteplass i debuten, etter ikke å ha vært langt unna seier mot japanske Atsu Ji Miyahara, som senere vant OL-gull.
Så fulgte VM på hjemmebane i 1985, som var det definitive gjennombruddet. Jon var så inspirert av bronsen til Klaus Mysen dagen før at han tok på seg treningstøyet og dro ut på en løpetur.
– Jeg hadde lyst til å være med på noe jeg også.
Og Jon Rønningen blir verdensmester og sikrer Norges første VM-gull i bryting noensinne.
Så: Seoul 1988. Rønningen kjemper seg helt til finale, og nok en gang er Miyahara motstander. Den regjerende olympiske mesteren som slo ham ut fire år tidligere.
– Det var litt slik at da jeg først hadde kommet til finalen, så fikk det bare «gå som det går». Jeg var fornøyd med å ha kommet til finalen og ha tatt medalje i et OL. Og da slapp det nervepresset litt, og jeg kunne slippe meg litt løs.
I Korea får han støtte av publikum mot japaneren, i tillegg til over 100 nordmenn som skulle på håndballfinalen senere. På TV-bildene hører man godt at de norske teller høylytt ned til 12-7-seier.
Det første norske OL-gullet i bryting er sikret, for en nasjon som er sulteforet på OL-suksess.
– Det var kaos og alle ville ha tak i deg. Det var et voldsomt kjør da vi kom hjem etterpå, og Lars og jeg reiste rundt og hadde bryteoppvisninger og kjørte noen show. Det var litt moro, da, sier Rønningen og smiler.

Knalltøft vektregime

Samtidig husker han at sov dårlig natten før finalen, for han kunne neste kjenne skjelettet skrape mot materialet i sengen. Vektpresset var voldsomt.
– Jeg syntes jeg slet veldig med å komme ned i 52 kilo, men det var småsaker sammenlignet med det Lars, som skulle ned fire kilo til, slet med. Så jeg har egentlig ikke så mye å syte for i forhold til ham, men jeg husker selv hvor tøft det var å presse ned vekta. En ting er å komme seg ned, men man må gjøre det på riktig måte. Du skal ha energi også, og hvis du gjør det feil måte er alt ødelagt. Den balansegangen er vanskelig.
For det var tøffe tak, også for broren Lars.
– Jeg synes det er så synd at man har lett for å glemme Lars. For han er europamester to ganger og har sølv og bronse i VM. De to gangene han ble EM-mester var samme tidspunkt som OL var, altså samme år. Jeg vet at hvis Lars hadde truffet den samme formen i OL, hadde ingen slått ham. Når han var i form var han den absolutt beste bryteren vi noen gang har hatt i Norge. Da overgikk han meg også, sier Jon Rønningen, og legger til:
– Men han slet veldig med vekta og den balansegangen der. Jeg mener han gjorde en liten feil i 1992, da han måtte gå til finalen i EM for å komme med til OL, fordi han ikke hadde vært med året før. Så han utsatte og utsatte og gruet seg til å gå ned til EM, og da hadde han brukt opp kruttet.
Årene går og Rønningen sanker medaljer. Når han skal forsøke å forsvare OL-gullet i Barcelona i 1992 har han vunnet alt som vinnes kan.
– Men i 92 er jeg litt i ubalanse igjen. Det begynner jo med at jeg taper NM-finalen, mot klubbkamerat Lars Hammer. Og da er det mange som tenker at «nå er det sikkert over». Jeg fikk også en skikkelig nedtur på det psykisk. Jeg skal liksom vinne NM, sånn tenker man jo, det er utenkelig at jeg taper NM. Så jeg begynner å tenke på hva jeg skal gjøre, men det er bare å gunne på videre. Så er det EM i København og ting stemmer ikke. Jeg blir nummer sju og får grusjuling.
Derfor er følelsen, til tross for at han er olympisk mester, verdensmester og europamester, dårlig. Rønningen sliter med å finne rytmen i oppkjøringen, men likevel greier han å snu det og finne flyten når det gjelder som mest.

Enorm dramatikk

Igjen er det med stor norsk støtte i arenaen, og mot Alfred Ter-Mkrytschan, som her bryter for SUS, blir det en svært jevn kamp. Med bare syv sekunder igjen ligger han under 0-1.
Men så, akkurat idet signalet lyder, har nordmannen fått tak i armen han har søkt hele veien, slenger motstanderen rundt i lufta og sikrer sitt andre OL-gull med 2-1-seier.
– Det var veldig spesielt det der. Det ene halvsekundet han gjør slik med den armen, det var nok, sier Rønningen når han selv ser bildene og kommenterer den historiske triumfen.
(Artikkelen fortsetter under):

Historisk gullbragd: – Av de mest dramatiske OL-øyeblikkene Norge har hatt

Motstanderleiren protesterte på at tiden var ute, og diskusjonene var heftige. Rønningen ville ha det endelig avklart før han turte å slippe jubelen løs, men så kom beskjeden. Den ble feiret med en baklengs salto, mens Ter-Mkrytschan tydelig var helt knust der han måtte støttes gråtende ut etter at gullet glapp, i det som ble et av de mest dramatiske norske OL-øyeblikkene.
– Det var helt rått å vinne det første, men å klare å forsvare OL-gullet fire år etterpå, i tillegg til å ha vært gjennom en helt ræva sesong. Jeg traff akkurat på dagen med formen. Det kan ikke gjøres mer dramatisk. Alle jeg prater med nevner det. Det var OL og det var syv sekunder igjen. Det er det alle husker. Men jeg er litt lei av å høre det, sier Rønningen muntert.
Senere har noen flere utøvere fulgt etter med den samme bragden, men på det tidspunktet var det ingen nordmenn som hadde forsvart et OL-gull i moderne tid. Nok en gang var Rønningen historisk.
– Det ble kanskje enda verre kaos og kjør, og selvfølgelig en ny runde showbryting med meg og Lars. Jeg husker de hadde booket feil en gang, med to show på samme dag. Det ene var i Moss og det andre var på Gjøvik. Da leide de inn et lite privatfly, så vi ble fløyet fra Rygge og rakk det akkurat. Det var mange slike ting og det var veldig gøy.

Avtale med broren

Etter OL i Barcelona gikk han opp en vektklasse etter en avtale med broren, gjorde endringer og resultatene kom ikke på samme måte. I tillegg vurderte Lars etter hvert sin fremtid, landslagsmiljøet slo sprekker og en hasteoperasjon i ryggen etter prolaps, skapte problemer.
OL i Atlanta i 1996 ble en nedtur, selv om han tross alt følte seg bedre enn i de to foregående lekene. Trolig var han rett og slett overtrent.
Avgjørelsen med å gå tilbake til sin tidligere vektklasse irriterer ham voldsomt fortsatt. Presset fra media og forbundet etter at resultatene uteble, bidro til at han ombestemte seg og gikk ned igjen til 52 kilo.
I Atlanta var igjen Ter-Mkrytschan, denne gang for Tyskland, motstander. Det ble 0-9-tap og tidlig exit.
– Jeg husker jeg var skikkelig forbannet på meg selv etter den kampen. Ikke på grunn av selve tapet og at jeg var slått ut, men at jeg hadde gjort den tabben med å gjøre om det som Lars og jeg egentlig hadde avtalt fra starten av. Vi skulle stått på vårt med vektklassen. Det kan hende vi hadde holdt på helt frem til 2000.
At han ikke ble værende i 57-kilosklassen frustrerer ennå, og det var på mange måter der den sportslige nedturen startet.
– Jeg var skikkelig forbannet på meg selv. Jeg sto alene i tunnelen og tenkte at dette er siste kampen min. At nå gidder jeg ikke mer. Lars hadde jo lagt opp for nesten to år siden, og det var for sent å gjøre om på det vi hadde pratet om.
Rønningen sier han følte seg som en taper da han kom hjem fra det mesterskapet.
– Ja, det var ganske store kontraster fra de andre OL-ene. Du kommer hjem og det er mye kaos og alle skal ha tak i deg, og så lander du på flyplassen hvor det er ingen, liksom.
Allerede da han gikk av matta hadde han bestemt seg for å legge opp, men det skulle ta nesten ett år før han offentliggjør at han skal gi seg.
– Det var litt rart, fordi det har på en måte vært livet ditt. Det du har drevet med hele tiden, og så plutselig skal du legge opp og leve et annet liv, med vanlig jobb hver dag og familie. Det ble en vanskelig overgang. Mange takler det bra, jeg har sett utøvere som gjør det, mens andre ikke gjør det. Jeg var en av dem som ikke taklet den overgangen bra nok.

Ti forsvunnede år

Han prøver seg litt som trener, både i Kolbotn, Oslo Bryteklubb og på landslaget. Blant annet Stig Andre Berge gir ham mye ære for sin egen karriere, etter at han sto på sitt og tok ut 17-åringen til senior-EM i 2001.
Men tiden etter karrieren blir veldig tøff for Jon Rønningen.
– Jeg gikk på en smell, og det var ikke over natta. Det ballet på seg, sakte, men sikkert. Men det begynte vel med at jeg ikke taklet overgangen fra toppidrettsutøver til å leve et normalt liv som alle andre. Jeg begynte å kjenne litt på angst og depresjoner som kom snikende på, sier Rønningen, og legger til:
– Jeg visste ikke noe om depresjon, men husker at jeg hadde et ord. At jeg følte meg deppa. Det var liksom det eneste jeg klarte å si. Så blir det etter hvert at man begynner å misbruke medisiner, som man ikke heller skjønner at er farlig fra starten av. For man var ikke så klar over det da som man er nå, i dag er man knallharde på å skrive ut medisiner og slike ting. Den gangen var det litt lettere.
– Hvor ille var det?
– Det ble veldig ille. Det ble bare verre og verre til slutt. Det er ti år som har jeg mistet, jeg husker ikke noenting av de ti årene. Man har noen glimt her og der. Så det er ti år jeg helst skulle hatt om igjen, på en annen måte. Spesielt med tanke på gutta mine. En ting er å miste ti år av sitt eget liv, men jeg har mistet ti år av deres liv, og det er verst.
Og kanskje var det også på sett og vis sønnene som reddet ham da det var på det aller mørkeste.
– Jeg så ingen utvei og hadde bare lyst til å gi opp helt. Da dro jeg ned til byen, om jeg tok tog eller taxi husker jeg ikke. Da dret jeg egentlig i alt og dro ned på gamle Plata. Da fikk jeg tak i en eller annen der, slik at jeg kunne kjøpe nok heroin til å få tatt kvelden. Jeg kunne jo ikke dette selv, så jeg måtte få hjelp til å sette den sprøyta.
– Først måtte jeg jo finne en som kunne gjøre dette her, det var ikke bare, bare. Det tok litt tid, og man får jo tid til å tenke. Plutselig slo tankene inn på at jeg hadde en avtale med de to yngste gutta mine dagen etterpå, at vi skulle på Badet på Langhus. Jeg kan ikke svikte dem på den avtalen der, da blir de så skuffet. Det var liksom slik jeg tenkte.
Rønningen gjennomfører heldigvis ikke, men det er mange ganger han tenkte på samme måte. At han ikke orker mer.
– Det var mange ganger man tenkte slik. Det ble jo en og annen overdose av en pillemix, som sikkert kunne tatt livet av veldig mange, men på en mirakuløs måte overlevde jeg. Og man må jo se det komiske i det også, for det var en gang jeg havnet på legevakta. Lars og en kamerat av oss var med. Legen visste jo hvem jeg var, at jeg var verdensmester i bryting. Jeg må nesten si det som han sa: Jeg visste faen ikke at du var verdensmester i pille-eting også, sa han. Han hadde jo sett hvor mye jeg hadde fått i meg, og han sa at det der kunne nok tatt livet av hvem som helst.
(Artikkelen fortsetter under):

OL-heltens mørke år – skulle ta overdose heroin

De ti årene blir en desperat periode. Han har kommet langt ned, bor i en kjeller uten vindu og har økonomiske problemer. Alt er bare tungt. Plutselig får han en ide om å selge OL-gullene for kanskje å tjene noen penger. Det blir oppslag i media, men heldigvis skjer ikke det. Gullene har han fortsatt.

Du går aldri alene

Noen tøffe år følger, og Rønningen er inn og ut av institusjoner. Plutselig blir en kjent fotball-låt viktig. Liverpool-supporteren finner en trøst i «You'll Never Walk Alone».
– Det var ikke før helt på slutten at jeg begynte å se noen lys i enden av tunnelen, noen glimt av lys. Plutselig kom jeg på at det der er en sang som betyr veldig mye. Jeg hadde jo hørt den mange ganger, men ikke tenkt over det. Men da fikk den plutselig en helt annen mening, og den betydde veldig mye.
Etter hvert ble ting veldig mye bedre, men som han selv sier: det skjer ikke over natta det, heller.
– Jeg måtte jo opp trappa, og kanskje snublet man et trinn i starten, og så kom man opp noen nye. Men jeg flyttet til Mehamn. Jeg hadde da truffet Linda, som er min samboer nå, og valgte å flytte og være der inntil videre. Jeg tror det var veldig viktig for meg. Det reddet meg egentlig det valget jeg gjorde der.
Nå har han bodd der i ti år. Tilbake sitter han med en drøss av erfaring og lærdom.
– Det er veldig viktig at du har et apparat rundt deg den dagen du velger å slutte. Jeg tror man er mye flinkere der i dag, og Olympiatoppen er nok mer klar over slike situasjoner enn den gangen. Jeg isolerte meg fullstendig da det var på det mørkeste, men da det begynte å lysne fant jeg ut at det er det verste du kan gjøre. Det må man i hvert fall aldri finne på å gjøre hvis man føler at ting går i motbakke. Det viktigste verktøyet mitt var å ringe noen og fortelle at jeg hadde det vanskelig. Det var ikke lett, men når man først har gjort det, så er det veldig lett.
De siste årene har Jon Rønningen holdt foredrag om psykisk helse. Han har gitt ut bok med sin historie, døpt etter favorittgrepet på matta; «Hode i klemme». Etter planen kommer det også en film om den sterke historien.
Nå ser 57-åringen fremover. Han er veldig glad i bryting og idrett generelt, og liker å følge med på TV. Kanskje slenger han seg til og med på et veteranmesterskap i sin gamle sport også.
– Jeg har vært inne på tanken, men så får man jo lettere skader nå. Jeg er 20 år i hodet, men ikke i kroppen, og det glemmer man fort. Jeg merker det når jeg skal trene, men man skal jo aldri si aldri. Men nå har jeg dårlig tid på meg, for nå tror jeg de har satt grensa ned til 60 år, sier Jon Rønningen og smiler.
Tokyo 2020
Tokyo 2020 : Wrestling: Zhan Beleniuk wins Greco-Roman 87kg gold
04/08/2021 PÅ 12:31
Bryting
Kom seg ikke til OL, nå har Berge fått ny jobb
03/06/2021 PÅ 07:57